lørdag 27. august 2016

Mens vi venter på Spellemann på taket - sesongens første lørdagscafè

Golde og Tevye - Foto: DnS
Etter DnS`forrige musikalstorsatsning Hellemyrsfolket, skal det litt til å overgå den braksuksessen, så jeg prøver å ha is i magen før vi skal se Spellemann på taket i september. 

I formiddag var det sesongens første lørdagscafè på DnS, et gratisarrangement det stolte teateret i Bergen har med jevne mellomrom, og som den harde kjerne setter stor pris på. 


Spellemann på taket var tema på cafèen i dag, og i en pause i prøvene sine fikk Ragnhild Gudbrandsen og Andrè Søfteland fortalt oss litt om forberedelsene sine. Det er Andrè og Ragnhild som har hovedrollene, og spiller melkemannen Tevye og konen hans Golde.
Til stede var også oversetter og regissør Svein Sturla Hungnes, han fortalte oss om selve stykket, symbolikken og tematikken. Han vet hva han holder på med, for han hadde også ansvaret da stykket ble satt opp på Oslo Nye.
Vi får et lite utdrag av forestillingen, som absolutt ga mersmak
Etter en time må denne gjengen haste tilbake til prøvene - lykke til!

I tillegg til en ørliten smakebit fra stykket, spilte Rasmus Hella Mikkelsen fra sitt eget repertoar, et stykke av Arne Nordheim. Han er veldig ung, men en virtuos med buen, så at han har fått i oppgave å spille i stykket er veldig spennende.

Musikalen som er skrevet av Joseph Stein hadde premiere på Brodway i 1964 og norsk urpremiere på DnS i 1967. Jeg så ikke stykket da det ble spilt på DnS for andre gang, for 18 år siden, og var egentlig litt uforberedt på handlingen, en uvitenhet som raskt og effektivt ble satt strek over i dag.
Handlingen bygger på den ukrainsk-jødiske forfatteren Sholem Aleichems fortellinger om Tevye, en fattig melkemann fra en jødisk landsby ikke langt fra Kiev. Vi er på begynnelsen av 1900-tallet og opplever jødehat og ekstrem fattigdom, men det er de mellommenneskelige følelsene som skildres.

Spellemann på taket (Fidler on the roof) har blitt en verdenkjent musikal etterhvert, med mange kjente sanger, men stykket handler ikke om en som spiller fele. Tittelen hentyder til den balansekunst livet kan være, og via fem døtre som skal giftes bort, men ikke vil adlyde foreldrenes valg, belyses foreldrerollen som er i endring. Integrering av innvandrere er også et tema, så handlingen er absolutt aktuell også i dag.

DnS lover oss noe storslått og episk, og med sine 25 skuespillere, musikere og dansere er jeg sikker på at de vil få det til. Premiere 17 september!

fredag 26. august 2016

Fører av grå folkevogn juli 1975 - en roman av Line Baugstø

Etter å ha befunnet meg i Ketil Bjørnstads Syttitall i noen uker, var det artig at også Line Baugstø sin nye roman har handling fra syttitallet. Denne norske forfatteren debuterte i 1986 og har en lang rekke utgivelser bak seg, både noveller, romaner, sakprosa og barnebokserien om Kaja og Stine.

Fra bakpå boken:
Midt i juli 1975 kommer en etterlysning over radio til føreren av en grå folkevogn, en kvinne med to døtre på 12 og 14 år: «Ring hjem.» Sigrid er på campingferie med jentene, og alt hun ønsker seg er en rolig uke. Borte fra det trange rekkehuset og borte fra Kjell, sjefen på jobben, som hun har innledet et forhold til. Det er en usedvanlig varm sommer, og Sigrid nyter friheten. Så forsvinner søsteren Kristin sporløst.

Fører av grå folkevogn, juli 1975 følger Sigrid, en alenemor som snart skal utgi sin første bok, og Kristin, en hjemmeværende kvinne som klipper knappene av sin manns skjorte i stedet for å stryke den. Denne sommeren blir et vendepunkt. Line Baugstø har skrevet en medrivende roman der vi møter igjen karakterene fra den kritikerroste Sommer uten brev.

Med denne romanen tegner Line Baugstø et tydelig bilde av kampen mødrene, og forsåvidt også fedrene våre var gjennom på denne tiden. Frigjøring i familien, i ekteskapet og på jobben tas nok som en selvfølge for de unge nå, men det er ikke lenge siden slaget sto.

"Fører av grå folkevogn". Den korte setningen, sagt med nasal radiostemme, tar meg sporenstreks tilbake til da jeg var 8 år. Tidsbildene er mange i denne romanen, og jeg kan ikke unngå å bli nostalgisk, noe som får meg til å tenke på min families kamp. Når skjedde den? Selv merket jeg aldri noen "kvinnekamp" i familien, kanskje pappa hadde kapitulert etter å ha satt to døtre til verden, for tre mot en, det går jo som kjent ikke!

I romanen følger vi to søstre, men det er Sigrid med de store jentene som får mesteparten av taletiden. Begge historiene har et snev av spenning over seg, siden Sigrid har et hemmelig forhold til en sjef, jeg ikke greier å stole på, og Kristin stikker av fra mann og to små gutter. Det er noe hudløst over begges forhold til barnefedrene, de føler seg nok sveket, om enn på litt forskjellig grunnlag.

Tematikken i denne romanen er spennende, og ikke "oppbrukt" på noen måte. Forfatteren viser en god innsikt i det hun skriver om, og får min tanke til å utvides. Jeg greide ikke å slippe romanen da jeg var ferdig, og den var med meg inne i hodet i mange dager etter endt lesning. Denne boken skulle vært pensum på videregående!

Forlag: Oktober
Utgitt: 2016
Sider: 229
Kilde: Leseeks

onsdag 24. august 2016

Belgravia av Julian Fellowes

Undertittelen "Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene" gir meg vann i munnen, men fallhøyden er stor med sånne bøker, så det var med skrekkblandet fryd jeg satte i gang å lese.

Fra bakpå boken:
Bare et steinkast fra Buckingham Palace, innenfor de lukkete dørene til noen av Londons mest storslåtte hjem, herjer intriger og skandaler.
Belgravia begynner med et ball i Brussel kvelden før slaget ved Waterloo, og så forflytter vi oss til London i 1840-årene. Vi følger to familier i en tid med store sosiale omveltninger. Familien Trenchard representerer de nye pengene, mens familien Brockenhurst tilhører den tradisjonelle overklassen. Innenfor denne historiske – og arkitektoniske – rammen utspiller det seg en gripende, spennende og intens historie med alle de elementene man kan ønske seg i en underholdningsroman: kjærlighet, svik, renkespill, gambling, sjalusi og lidenskap. Vi blir kjent med enkeltskjebner både upstairs og downstairs, samtidig som vi får et fascinerende innblikk i Londons byutvikling og historie.


Det føles nesten litt snuskete å skulle røpe at en har tilbrakt helgen med nesen i en "sånn" bok. Jeg hopper i det og innrømmer uten blygsel at romanen fenget, til tross for det kraftige preget av klisjè, for dette har vi lest og ikke minst sett før. Sammenligningen med tv-serien Downton Abbey er helt på sin plass, for her snakker vi herskap og tjenere, nye og gamle penger og status og ære.

Historien er velskrevet til tusen, og forfatteren bruker et språk som passer perfekt til tiden fortellingen er lagt til. Karakterene får litt lite kjøtt på beina, så til tross for at jeg leste boken på et par dager og derfor hadde lange leseøkter, måtte jeg ofte minne meg selv på hvem som var hvem.

Den innledende historien røper for leseren det ferdige bildet, så spenningen ligger ikke her. Intrigene er mange både blant tjenere som vil sikre seg en ekstra slant ved å sladre på herskapet sitt, og blant aristokratiet som frykter for tap av ære, arv og posisjon.

Beskrivelsene av et London hvor slummen fremdeles preger store deler av byen er spennende å høre om, og Julian Fellowes viser med sine mange detaljer rundt byutviklingen at han kjenner byens historie godt. Dette er kjekt for en London-elsker som meg.

Liker du Downton Abbey så kommer du garantert til å elske denne romanen!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 433
Kilde: Leseeks

tirsdag 23. august 2016

Syndenes forlatelse av John Hart

Endelig en ny utgivelse fra stjerneforfatteren John Hart! Jeg har lest de tre andre bøkene hans Det siste barnet, Ved elven og Brødrene fra Iron House, og vil påstå jeg er en stor fan. Syndenes forlatelse er velskrevet med Harts karakteristiske gode språk, men litt annerledes enn de andre romanene hans.

Fra bakpå boken:
Elizabeth Black er en omstridt helt, politikvinnen som egenhendig reddet en ung jente fra en låst kjeller og drepte to brutale kidnappere. Men hun er også en kvinne med en fortid og en hemmelighet. Og hun er ikke den eneste. 

Politimannen Adrian Wall blir endelig løslatt etter tretten års fengsling og mishandling for et drap han kanskje ikke har begått. Den første han møter utenfor murene er en fjortenåring som venter på ham med en revolver for å hevne drapet på sin mor. Men gutten er Adrians minste problem – han erkjenner snart at livet var tryggere i fengsel. Og mens de alle på hver sin måte søker syndenes forlatelse, blir et lik svøpt i mykt lin oppdaget på alteret i en forlatt kirke dypt inne i skogen.

John Hart er en fantastisk historieforteller, og med Syndenes forlatelse gir han oss en mangefaset diamant. Handlingen foregår i nåtid, med hyppige tilbakeblikk til arrestasjonen av Adrian Wall, og enda litt lenger tilbake til da han og Lis møtte hverandre for første gang.

Det er to forskjellige kriminelle handlinger som belyses i denne thrilleren, og selv om det foregår på samme tid og med de samme menneskene, har de egentlig ikke noe med hverandre å gjøre.

Svik, frykt og urettferdighet er tre stikkord som beskriver handlingen, og for å ikke røpe noe som kan ødelegge spenningen for deg, vil jeg ikke si mer om hva som skjer. Du må tåle inngående beskrivelser av tortur for å ha glede av boken, til dels blir det så mye av dette at troverdigheten får seg en knekk.

Jeg var ikke kommet langt i lesingen før min første mistanke om mulig gjerningsmann meldte seg. Dessverre viste det seg at jeg hadde rett, noe som ble bekreftet ganske langt fra slutten, så spenningen ligger egentlig ikke i hvem, hvorfor og hvordan. Når den i tillegg har en ganske så happy ending så burde det trekke mer ned på terningkastet enn det det gjør.

Karakteroppbygging og måten Hart skriver på gjør at jeg, til tross for en del innvendinger, gir thrilleren fire prikker på terningen, for boken holdt meg ganske så fengslet gjennom alle de 555 sidene. De onde er bare ond og de gode er bare god, men karakterene er langt i fra endimensjonale. Det er noe hudløst over ofrene, som er mange i denne historien, og forfatteren skriver veldig overbevisende om følelseslivet til Gideon, Channing, Elizabeth og Adrian. Krimplottene er tydelige og lett å følge med på, men action nivået er høyt, noe som er med på å gjøre boken til en bladvender av dimensjoner. Men.... dette er langt i fra John Hart på sitt beste.

Andre som har skrevet om boken: Readallaboutit og Artemisia


Forlag: Font
Utgis: september 2016
Sider: 555
Kilde: Leseeksemplar

mandag 22. august 2016

The American Drama Group besøker Bergen med The Tempest

Den omreisende teatergruppen ADG besøkte Bergen i kveld for 17`ende år på rad.  Jeg har sett flere stykker fremført av dem, blant andre Troll kan temmes og Købmannen i Venedig. Skuespillerne tolker Shakespeare på en utrolig proff måte, samtidig som de gjør det morsomt, folkelig og lett å forstå, til tross for at det spilles på Shakespeare-engelsk.

I år er det Stormen de har på programmet, et av stykkene jeg leste rett før jeg dro til Stratford upon Avon i mars i år. Jeg fant stykket veldig kronologisk og lettforståelig, og vil du lese mer om hva det handler om, kan du gjerne klikke på lenken.

Det var bare seks skuespillere i aksjon i denne fremføringen hvorav en eneste dame Rachel Middle som spilte Miranda, datteren til Prospero.

Det er ikke mye sang i stykket, men vi fikk høre stemmen hennes og den fikk meg til å sperre opp øynene. (eller ørene...)

Stykket blir fremført på tradisjonelt Shakespearsk vis, hvor vi er ute (i regnet), publikum og skuespillere blir forstyrret av høylytt tuting fra cruiceskip som forlater Bergen havn, av helikopter som snaier tretoppene rett ved oss og av måkeskrik. Dette er bare gøy, og gjør det litt lettere for meg å reise meg opp å ta noen bilder.

Skuespillerne er noe helt for seg selv, de balanserer teksten, tolkningen og humoren på en utrolig profesjonell måte. De vet å varme opp sitt publikum, som er mer eller mindre det samme hvert år. Det viser bare at vi som har oppdaget denne lille perlen av en teatertrup, gjør alt for å få med oss denne ene forestillingen i august hvert år.

Til neste år kommer de tilbake til Bergenhus for 18`ende gang, og denne gangen er det med Twelft night, eller Helligtrekongersaften, en av Shakespeares mange komedier. Jeg gleder meg allerede, og vil lese grundig på forhånd, noe jeg glad for at jeg hadde gjort, før dagens forestilling.

Gareth Fordred - mannen med gummifjeset
The Tempest er klassifisert som et av eventyrspillene, men det er veldig morsomt
En godt zoomet Prospero

søndag 21. august 2016

Syttitallet bok to i Ketil Bjørnstad sin volumiøse biografi

Sekstitallet, som var det første bindet i roman-sekstetten Verden som var min, tok for seg Bjørnstads oppvekst fargelagt av samfunnet slik det så ut da. I årets bok Syttitallet er hovedpersonen blitt 18 år, og vi følger ham gjennom et spennende tiår.

Forlagets presentasjon:
«Syttitallet» handler om opprørstiåret og den unge mannens læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik. Ved inngangen til syttitallet sliter attenåringen Ketil med overvekt og ulykkelige forelskelser og tvil på seg selv som klassisk pianist. Han var et musikalsk vidunderbarn og Ungdommens pianomester, men med sin inntrykksvare og følsomme mottakelighet oppfatter han de raske samfunnsmessige og kulturelle endringene i tiden. Han formes av det nye og det radikale og vennskapet hans med Ole Paus blir det faste punktet i en omskiftelig tid. 

Den fem år eldre vennen får Ketil til å løsrive seg fra sin klassiske pianistskolering og bli en skapende komponist og utøver med inspirasjon fra jazzen, rocken og tidens opprørsånd. Han frigjør seg fra kjernefamilieverdier akkurat som han kvitter seg med femtiseks kilo overvekt på noen måneder. Ole Paus får ham til å oppdage Hans Jæger og Kristiania-bohemen som et speil for ham selv og syttitallet og Bjørnstad inspireres til storverket Leve Patagonia.

Før jeg begynte å lese denne serien var Ketil Bjørnstad i mine øyne en glimrende forfatter, "som tilfeldigvis også kunne spille piano". Hadde han lest dette hadde han nok revet seg i håret, for i tillegg til å være en glimrende forfatter er han selvfølgelig også en dedikert musiker med hjerte for musikken. Han konsertdebuterte som 16-åring i 1971 og året etter debuterte han som forfatter med diktsamlingen Alene ut.

Det var mye aktivitet i Bjørnstads tidlige år, han tjente litt penger på å undervise, både på Steinerskolen, som omreisende til Folkehøyskoler og med Rikskonsertene. I tillegg tok han oppdrag som journalist og han ble glad i å fotografere. I løpet av dette tiåret ga han ut først to diktsamlinger, og deretter fem romaner, så før han fylte 28 var han en etablert kunstner både musikalsk og litterært, og det med "bare" syvårig grunnskole å vise til.

Bjørnstad malt av Åslaug Rise Holberg
Bildet han tegner av seg selv som ungdom viser en gutt som er tafatt og engstelig, på kanten til hysterisk når det kommer til å nærme seg det motsatte kjønn. Kvalene han har angående mulige fremstøt på damefronten ergrer meg til tider sånn at jeg utbryter et par "himmeloghav, få no fingeren ut" der jeg går og har boken på øret. Heldigvis kommer han seg opp på hesten, og jentetekket bedrer seg betraktelig.

Moren setter ham på Astronautdietten, en lavkarbodiett mange tiår før dette blir "the way to go" når en skal slanke seg. Han var i det hele tatt veldig opptatt av vekten sin, både før og etter han tok av de 56 kiloene, og den stadige engstelsen for kiloene følger ham lenge.


Et vendepunkt i livet hans er når han får i oppdrag å anmelde Ole Paus sin debutplate Der ute der inne. Ketil blir betatt og får en venn for livet, en venn som åpner ham opp, både kunstnerisk og sosialt.

Romanen er et sant overflødighetshorn av gode beskrivelser, flotte stemninger, heftige følelser og glimrende skildringer av syttiårene. Vi kommer tett på Ketil, som den unge mannen han var i dette tiåret, og uten at det blir for utleverende og privat føler jeg at jeg etterhvert blir kjent med mannen på et personlig plan.

Katastrofer, kriger, politikk og kunstneriske tema fra hele verden er vi innom. Han forteller lekende lett, men allikevel med en viss dybde sånn at lesere som var barn på denne tiden og bare har en formening om at det har skjedd, kan danne seg et bilde.

Familie, venner, kolleger, anmeldere, forlagsfolk og alt som kan krype og gå av kunstnere han stifter bekjentskap med er med i boken. De fleste blir navngitt, men noe få  forblir anonym, som "den andre" kvinnen han flytter til Sandøya med. Beskrivelsene av flyttingen til denne øya i havet utenfor Tvedestrand er noe av det jeg likte best i boken. At den urbane gutten fra Oslos beste vestkant som lever av et publikum, velger å flytte vekk fra alt og alle, er det få som forstår, men han stortrives i det lille samfunnet her ute, og blir boende lenge.

Har du ikke lest Sekstitallet kan du allikevel hive deg over Syttitallet, for bøkene har ikke en egentlig handling annet enn at verdenshistorien ruller og går, og vi blir kjent med Ketil Bjørnstad på alle mulige måter.

Jeg leste den første boken, men siden jeg syntes den ble lang valgte jeg å høre bok nummer to. Dette var et glimrende valg, om jeg skal få si det selv, for Anders Ribu har en fantastisk fin måte å lese på, og boken var ikke et minutt for lang.
Anbefales på det varmeste!

Utgitt: 2016
Lyttetid: 27,5 time
Kilde: Lytteeksemplar


Hva skulle vi gjort uten biblioteket som tar vare på musikk og bøker som for lengst er utsolgt hos forlagene?
Inspirert av alt jeg har hørt lånte jeg hans første utgivelse, diktsamlingen Alene ut på biblioteket, sammen med en dobbeltinnspilling med pianomusikk fra hans unge dager. Musikken var følsom og forsiktig, som Ketil Bjørnstad selv på dette stadiet i livet, og vel verdt å lytte til.
Det neste jeg må gjøre er å lese noe av Hans Jæger som ble nydelig omtalt i boken, og ikke minst Bjørnstads utgivelser fra åttitallet, Oda og Samtaler med Lill. På Wikipedia kan jeg lese at han ga ut 8 bøker på åttitallet, og greier jeg å få lest halvparten av dem til jeg om et år skal la Anders Ribu lese Åttitallet for meg, så er jeg fornøyd.

fredag 19. august 2016

Lykkejegeren av Jan-Erik Fjell - femte bok i serien om Anton Brekke

Anton Brekke er en karakter jeg kjenner fra før, siden jeg har lest de fire forrige bøkene i Jan-Erik Fjell sin serie. Det ble et gledelig gjensyn, for begeistringen jeg følte allerede etter få sider, holdt seg gjennom hele boken.

Fra bakpå boken:
ANTON BREKKES STØRSTE UTFORDRING, NÅ STÅR MER PÅ SPILL ENN NOEN GANG.

NORGE, NÅTID: En bilmekaniker finner knokler fra en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac. Kripos sender Anton Brekke til Fredrikstad for å etterforske drapet på en middelaldrende kvinne.
LAS VEGAS, 1978: Elliot Applebaum styrer syndenes by og forelsker seg i en ung, norsk jente som følger den amerikanske drømmen.
De to historiene flettes sammen, og Anton Brekkes viljestyrke møter kraftig motstand når han må reise på jobb til Las Vegas.

Forlag: Juritzen
Utgis: august 2016
Sider: 550
Kilde: Leseeks

Kriposetterforskeren Anton Brekke er glad i å gamble. Faktisk så glad at han må ta grep for å ikke havne utpå. Dette gjør den ellers ganske så sjarmerende etterforskeren til en original karakter i mine øyne.

Lykkejegeren er en frittstående kriminalroman, som står godt på egne ben, men jeg vil allikevel anbefale deg å få med deg flere av bøkene i serien, for dette er underholdning på høyt plan!

Forfatteren har igjen skrevet en historie som er enkel å følge, men til de grader finurlig, at selv den drevne krim-leser ikke greier å se hvem som er gjerningsmannen. Handlingen er todelt, hvor den ene delen tar oss med tilbake til 70-tallets Las Vegas. Skildringene av denne "syndenes by" får meg til å trekke på smilebåndet, nikke gjenkjennende med hodet (har ikke vært der...) og samtidig puste lettet ut over at forfatteren ikke tyr til slitte klisjèer og slibrigheter.

Skrivestilen og språket i boken treffer meg hjemme, for her er det fritt for slitte fraser og lange maleriske utlegninger. Action og tempo står i høysetet, uten at lesingen føles heseblesende av den grunn. Karakteroppbyggingen er gjort på en enkel med grundig måte som gjorde at jeg som leser raskt så for meg de forskjellige personene, og valgte meg ut noen favoritter.

Samlingen av røde tråder er viktig i litteraturen, og i Lykkejegeren henger alt godt sammen til slutt. Selv Anton Brekkes avhengighet kan forstås på et vis, selv om det er vanskelig å sette seg inn i hvordan han har det. Slutten er lukket, men med en cliffhanger som peker mot neste bok i serien, måtte vi slippe å vente 2 år denne gangen!

Sånn ser serien ut i rekkefølge: