fredag 30. september 2016

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid bok 1 Veien til Swann

Den første boken i Marcel Prousts storverk På sporet av den tapte tid er delt inn i tre deler. Jeg har utfordret meg selv til å lese dette verket, og går forsiktig frem ved å dele boken boken i tre med merkelapper og nåder meg selv til å gå rolig til verks. For å beholde konsentrasjonen og roen leser jeg i rolige morgentimer, og overlater kveldene til andre bøker. Målet er å lese en bok i måneden, så da skal jeg være ferdig innen jeg reiser på cruise 1 april :)

Combray 205 sider:
Det første som slo meg da jeg begynte å lese var at sidene er så tettpakkede som det er mulig å få dem. Min indre drivkraft var stor, men allikevel ble lesningen gjort i små etapper, stort sett på morgenkvisten. Det er første gang jeg har måttet utsette innlevering av en biblioteksbok, men det var ikke akkurat kø på denne boken.

I den første boken Combray er fortellerstemmen en liten gutt som ligger til sengs og ikke får sove. Han drømmer og fantaserer, samtidig som han er lei seg fordi hans mor er forhindret fra å komme opp og kysse ham godnatt. Familien er på besøk hos tante Lèonie Octave i Combray, og vi får høre den unge guttens erindringer av tanten, deres mondene nabo og husvenn Monsieur Swann, og flere dagligdagse hendelser.

Den lille gutten assosierer voksent rundt "tiden" hvordan den som en fjerde dimensjon fremhever og skjuler ting i livet. Han har bestemt seg for å bli forfatter, men sliter med å finne hva han skal skrive om.

Men så snart jeg begynte å tenke på det, så snart jeg forsøkte å finne et motiv som kunne romme et betydningsfullt filosofisk innhold, stanset min tanke opp, jeg så ikke annet enn tomhet foran meg, jeg følte at jeg ikke eide noen begavelse, eller at jeg kanskje hadde en hjernesykdom som hindret den i å manifestere seg. 

Skildringene han har av det som skjer i sinnet hans på veien til Guermantes, er glimrende formidlet. Denne siden leste jeg flere ganger, for til tross for ulikhetene mellom oss, var det noe som klang i meg.

Jeg må innrømme at jeg pustet lettet ut da jeg var ferdig med den første delen i boken, men det var med forventning jeg fortsatte på den neste.

Swanns kjærlighet 222 sider:
I denne delen er vi tilbake til før den lille fortelleren vår var født. Historien er fortalt i tredjeperson, og starter med en beskrivelse av den respektable og ytterst velhavende Madame Verdurin og hennes klan. Det leder frem mot når Monsieur Swann blir introdusert som en mulig ny venn i kretsen. Selv tilhører han den høyere sosieteten, og det er skildringene av hans adferdsmønster som preger starten på historien. Det er Swanns forelskelse i Odette som utgjør selve handlingen i denne delen. Det er et fortvilet kjærlighetsforhold Swann har rotet seg inn i, fylt av sjalusi mot den Odette som han elsker, men som selv tydeligvis ikke bryr seg så mye.

Slutten er nydelig, til tross for at det skjer i en drøm, hvor Swann ender opp med å trøste "en ung ukjent mann med fez" (seg selv) fordi han hadde fått bekreftet sine mange mistanker om Odettes utroskap. Etter dette pakker han og forlater Paris for å tilbringe dager i Combray, hvor også fortelleren vår har tilhold.

Navnet 50 sider:
Denne delen starter med "navnedrømmene" hvor guttens drøm om en kraftig februarstorm ved havet, og reiser til steder som Firenze, Venezia og Balbec.
Deretter er vi tilbake til fortellerens barndom, vi er i Paris og det er vinter. Gutten er så liten at han etter å ha blitt hentet på skolen, blir fulgt av barnepiken til Champs-Èlysèesparken, hvor han vil leke med Gilberte, om hun er der. På samme måte som Swann var dødelig forelsket i Odette, er nå gutten like forelsket i deres datter Gilberte, og mye av historien dreier seg rundt denne forelskelsen som ikke blir gjengitt av piken.

I bok I, Veien til Swann får vi altså tre adskilte historier, satt i forskjellig tid, og med forskjellig utgangspunkt. Det henger godt sammen, og siden lesingen blir en smule monoton for min smak, føltes det godt med avbrekkene disse forskjellige synsvinklene bød på. Språket er det samme maleriske, drømmende gjennom hele boken, og tar en seg tid og har en god dose tålmodighet, vil nok lesingen av På sporet av den tapte tid, bli en fin opplevelse. 

Følg gjerne prosjektet ved å titte på denne lenken!

torsdag 29. september 2016

Året av Tomas Espedal

Tomas Espedal skriver gjerne om seg selv, sine tanker og følelser om mangt og meget, men helst om seg selv. Så også i høstens roman Året, som jeg likte til tross for at han fremdeles gulper på dette gamle kjærlighetsforholdet til Silje.

Normalt pleier jeg å innlede med det som står bakpå boken, men denne gangen synes jeg ikke det som står der sier noe om handlingen i det hele tatt. Boken heter Året og forfatteren sier han vil skrive en bok om årstidene, de lyse sommerdagene og de mørke månedene om vinteren. Vel, jeg føler han er litt "lost in poesien" for det dreier seg lite om naturens skiftninger.

Romanen starter med Espedals tur til Avignon hvor han skal oppsøke den italienske 1300-talls poeten Francesco Petrarcas hus. Han er fascinert av historien om hans liv og hans kjærlighet til Laura, som han elsket dypt også i alle årene etter hennes død.

Petrarca skrev storverket Canzoniere, en uforlignelig samtale om kjærlighetens vesen, som inneholder 366 dikt, et for hver dag fra 6 april til 6 april.

I begynnelsen av romanen blir vi kjent med Petrarca, samtidig som vi får høre om Espedals reise til Vauclusedalen, og hvordan han holder Petrarca som et forbilde. Han forteller om Janne, som han kaller henne i bøkene sine, og etter å ha hørt om Petrarca og Laura, spør han seg selv: Er det virkelig mulig å elske den samme kvinnen hele livet, også når hun ikke elsker tilbake?

Han forteller oss at Petrarca var den første poeten som i 1336 beskrev en fjellbestigning. Det vi får høre, minner meg på Espedals roman Gå fra 2006, og jeg skjønner at han har vært begeistret for denne poeten lenge.

Det morer meg å lese om måten han, med halen mellom beina rømmer fra en innpåsliten jente i Montpellier, og når han møter sin far for at de skal reise på cruice sammen, dreier romanens fokus til det bedre. Jeg storkoser meg med hans tanker om, så vel sin egen som sin fars dødelighet. På kaien i Barcelona finner han ikke sin far, og blir som lammet av denne dødstanken, det er glimrende lesning, og jeg måtte lese disse sidene flere ganger.

Jeg vil det ikke
jeg kan det ikke
jeg vil ikke ha en ny kjæreste
i huset og jeg vil heller ikke flytte
jeg vil bo alene 
det har jeg bestemt meg for.

Det er mandag

Jeg skulle gjerne giftet meg med sengen min.

Teksten i romanen er satt opp som Lillegravens dikt, med korte linjer men lange setninger, hvor tradisjonell fokus på tegnsetting og store bokstaver er uteblitt. Språket er poetisk så det holder i lange baner, men det klinger godt selv om ikke alt gir mening i mitt hode.

Bortsett fra å dyrke og holde liv i sin egen kjærlighetssorg og sammenligne seg med Petrarca (og sin far) streifer han innom tema som båtflyktninger utenfor Lampedusa og unge jenter i Nigeria som blir gjort til selvmordsbombere og fremmedfrykt i vårt eget land. Dette er gjort kun i få setninger, men det føles godt å komme bort fra det evige gnålet om gamlekjæresten som ikke vil ha ham.

For meg ble dette en ujevn leseopplevelse, dels fordi noe traff midt i hjertet, mens formatet og gnålet irriterte meg. Jeg har lagt merke til at alle de store forståsegpåerne triller full pott på den poetiske terningen, men aviser liker jo å titte inn i folks private sfære, så dem om det. Selv holder jeg meg helst unna sladder og privatlivet til folk, så til tross for at jeg var forberedt på en dose av Espedals privatliv, så ble det litt i overkant.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 207
Kilde: Leseeksemplar


Andre bloggere om boken: Artemisia og Guffen


Imot kunsten, hvor Espedal skriver om sitt forhold til Silje Aanes Fagerlund, kom ut i 2010. Tidligere i år debuterte Fagerlund med sin roman Eneste om det samme forholdet, og nå kommer altså Espedal samme år ut med Året, som også er bygget rundt deres forhold. Er det Siljes tur nå da? Er det virkelig mer å vri ut av dette for lengst avsluttede forholdet? I mine øyne minner det om en farse, noen sender mailer til hverandre, andre skriver bøker i full offentlighet.

onsdag 28. september 2016

Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem

Edvard Hoem fikk sitt store gjennombrudd som forfatter bare 25 år gammel, med romanen Kjærleikens ferjereiser. Når forlaget nå gir den ut i pocket er det opplag nr. 6 som går i trykken. For boken mottok forfatteren Kritikerprisen i 1974 og den var også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det var veldig gøy å lese en av Edvard Hoems tidligste romaner. Han har skrevet mye etter dette, og selv kjenner jeg ham fra hans fire siste romaner. Ta gjerne en titt på lenken, og se forfatterens enorme produksjon!

Uten at jeg skal begi meg ut på noe avansert sammenligning av tidlige og sene romaner, synes jeg at denne var utpreget mer mystisk (lyrisk?) enn det siste han har skrevet. 

I romanen befinner vi oss i et fiktivt lite bygdesamfunn langs kysten av Møre og Romsdal. Handlingen utspinner seg over tre intense dager, hvor mye skjer med hovedpersonene. De har hver sine problemer å stri med, og selv om de ikke direkte involveres i hverandres historie, så har de den felles rammen det å komme fra samme bygd gir.


Når en leser må en være forberedt på skifter i synsvinkel, og en mystisk utenforstående "han som skriv" som liksom gjør hva han finner for godt med karakterene sine. Mitt ryddige hode forsøkte gjennom hele romanen å finne ut hvem denne skriveren er, noe som egentlig forstyrret oppmerksomheten som skulle vært tildelt Anne-Marja, Marianne og Henriette.

Temaene er mange, lærerinnen Henriette Brunberg sliter med forholdet til sin mann Arve. Hun reiser vekk og later som hun er utro. Hun blir sittende nede hos naboen, enken Karl Magnus Skogmann om kveldene, og når mannen hennes fabulerer om hvilke synd de bedriver, sier hun ingenting om at de diskuterer politikk og litteratur.

Marianne Kretsen er en ung jente som har flyttet fra det lille samfunnet på Eikøy og inn på fastlandet i Ramvik, for å jobbe i rutebilkafèen. Hun er bare en liten fergetur unna foreldrene på Eikøy, men er allikevel fri på en ny måte. Handlingen er lagt til før vi fikk selvbestemt abort, og det er interessant å lese om hva hun må gjennom av pinlige avhør hos de eldre mennene som skal bestemme over hennes fremtid.

Mor til Marianne er en veik liten kvinne som er redd for det meste. Når det kommer to menn fra kommunen på døren for å få henne til å svare på en undersøkelse, går hun helt i frø. Psykisk sykdom som angst og depresjoner ble nok ikke behandlet på samme måte for 50-60 år siden, og det er spennende å se hvordan Hoem (i en alder av 25) skildret Anne-Marja sine problemer.

Kjærleikens ferjereiser er en liten roman som er fullpakket av gode karakterer og mye handling. Vi møter hverdagsmennesker i dagligdagse gjøremål, men romanen belyser allikevel de store spørsmålene i livet. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Samlaget
Utgitt: 1974/6 utgave 2016
Sider: 182
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 27. september 2016

Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell

Etter ti bøker med Cato Isaksen i hovedrollen, overlates nå roret til Marian Dahle. Vi møtte Marian i forrige bok Brudekisten, så den mørke og litt forvillede karakteren var allerede kjent.

Forlagets presentasjon:
Seks år gamle Thona forsvant i en parsellhage i Oslo for femten år siden. Politiførstebetjent Marian Dahle får nå i oppdrag av Cato Isaksen å se på cold casesaken. Duedamens sønn, Glenn Haug, var lenge mistenkt.

I ly av gjenopptagelsen settes en brutal hevn ut i livet. Menn blir kidnappet, torturert og forsøkt drept. Ingen skjønner den grusomme sammenhengen, før det nesten er for sent. Ting er ikke slik de ser ut. Marian får en farlig fiende. Og en natt er han der, i huset hennes.

Unni Lindell kan dette med finurlige og spenningsmettede krimhistorier. I denne tok det litt tid før jeg greide å holde handlingstrådene fra hverandre, for det hoppes hyppig hele tiden.
Dennis Storhøi leser greit, men kunne godt trukket pusten når handlingen skifter fra Marian til en av de andre karakterene, i en annen tråd.

Marian Dahle nær sagt presses tilbake i jobb, etter en lengre sykemelding (forrige bok...) Hun er like mørk og dyster som hun var da vi ble kjent med henne, hun drikker tett, unngår både andre mennesker og lover og regler, så godt hun kan. Å bli plassert nede i kjelleren, alene for å ta seg av en 15 år gammel coldcase, passer henne midt i blinken. Sjefene hennes ser ikke ut til å ta henne alvorlig, heller ikke når hun kommer med innspill i saken som Cato Isaksen jobber med, den saken som etterhvert viser seg å ha samme utspring som hennes sak.

Jeg vet hvor du bor er første bok i en ny serie hvor Cato Isaksen blir byttet ut med Marian Dahle, og boken føltes også som en "overgang". Cato er fremdeles sjefen hennes, men oppfører seg som en tosk, og handlingen har en sukkersøt happy ending, som ikke harmonerer med resten av boken, som sikkert er ment å være litt mørk og creepy. Personlig håper jeg på litt mer swung over det i neste bok.

Utgitt: 2016
Lyttetid: 12 timer og 22 min
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 26. september 2016

Et hummerliv av Erik Fosnes Hansen

Mitt første møte med forfatteren var på høstlanseringen nå i september. For et sjarmtroll, og så fort som han leser! Boken hans fikk vi med oss i "godteposen" hjem fra møtet, og siden han startet lesingen sin til oss på første side, fortsatte jeg like godt på bussen hjem, og da var det gjort. Romanen beskrives som en burlesk komedie, en vakker og sår kjærlighetshistorie og et psykologisk drama, alt dette mellom to permer.

Fra forlagets presentasjon:
Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag.

Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.

Dette er det jeg kaller en skjønn historie. En fortelling som går på frem og gir varme i sjelen, men (det måtte komme et men...) den kommer nok ikke til å sette noe varig inntrykk.

Hovedtema i historien, som er satt tilbake til den tid vi nordmenn kom til penger og det ble vanlig å reise til syden. Ferier på velrenomerte høyfjellshotell ble "ut", og som en følge av denne feriestilsendringen, ble det vanskelig for hotellsjefene å holde hjulene i gang.

Historien fortelles av Sedd, den unge gutten som er født og oppvokst på hotellet som besteforeldrene driver. Vi blir gjennom hele romanen fortalt at hotellet går dårlig, men det er ikke før helt mot slutten, eierne finner en "løsning" på problemet. Handlingen dreier seg om Sedds liv, tanker og følelser krydret med hendelser og utdypning av interessene hans.

Karakteroppbyggingen er formidabel, og alle karakterene involvert får mye kjøtt på beina. Dette er som sagt en fin historie, men mangelen på brodd, og få overraskende vendinger gjør at den føles som å meditere ved en stilleflytende flod.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 384
Kilde: Leseeksemplar

søndag 25. september 2016

Stillhet i støyens tid av Erling Kagge

Gleden av å stenge verden ute, som er undertittelen på boken, er en glede jeg har dyrket lenge. Etter å ha hørt Erling Kagge selv presentere boken sin på høstmøtet for noen uker siden, var det med nervepirrende forventning jeg startet min "stillehelg" med denne boken.

Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Etter en liten innledning, går forfatteren i gang med å belyse disse spørsmålene. Ved hjelp av andre kloke tenkere, filosofer, diktere, komponister og egne erfaringer som eventyrer, viser han oss på en lettfattelig måte hva stillhet, og mangel på stillhet gjør med oss.

Et lite sitat fra 1600-tallets "kjedsomhetsteoretiker" Blaise Pascal, viser at ubehaget med å tie og være alene ikke er noe vi bare kjenner på i nåtid:

.... hele menneskets ulykke har sin kilde i èn eneste ting, nemlig at det ikke klarer å holde seg i ro i et rom. 

Det var spennende å lese om dopamin-loopen, som gjør at jo mer vi blir forstyrret, jo mer ønsker vi  å bli distrahert. Med tanke på smarttelefonen, apper, pc, facebook etc. som er allestedsnærværende i livene våre, var det interessant å få satt ord på hvordan dette påvirker oss om mennesker.

Spesielt godt likte jeg historien om guiden Helberg, som før fotturen i fjellet ga turdeltagerne sine hver sin lapp, hvor det sto "Ja, det er helt fantastisk". Dette for å oppfordre alle til å være stille og ikke ødelegge helhetsinntrykket av det de opplever, med en masse mas og kjas om hvor flott det er.
Selv drar jeg gjerne ut på reiser og turer alene, og har erfart det at opplevelsen ofte føles sterkere når jeg slipper å dele den med andre. Jeg har aldri sett andre sette ord på dette, som jeg til nå har ansett som min helt personlige særhet.

Stillhet i en travel tid forbindes gjerne med korte økter med yoga, meditasjon og mindfulness. Selv lukker jeg gjerne verden ute for å låse opp i tankene, for jeg som lever med begge beina i travelhet og menneskemylder er avhengig av å ta konkrete grep for å komme i vater innimellom.

Du kjenner kanskje Erling Kagge som en eventyrer og polfarer som for en tid tilbake (20 år) også startet sitt eget forlag. Bragdene han har begitt seg ut på har egentlig ikke interessert meg, men hans tanker om stillhet ga meg noe som jeg vil ta med meg videre i livet.

Erling Kagge sin lille, store bok er i all sin enkelhet en bok det er vel verdt å vende tilbake til, og jeg håper mange får øynene opp for boken. 

fredag 23. september 2016

En søster i mitt hus - ny vakker roman av Linda Olsson

Linda Olsson har gitt ut fire romaner siden braksuksessen La meg synge deg stille sanger. Jeg har lest dem alle sammen og likt dem veldig godt, så også denne aller nyeste av året En søster i mitt hus.

Fra bakpå boken:
Søstrene Maria og Emma har ikke sett hverandre siden moren døde to år tidligere. Nå kommer Emma på besøk til Marias hus i Spania. I begynnelsen er forholdet dem i mellom anstrengt. Maria bor alene og opplever at Emma forstyrrer livet hennes.

Men gradvis går samtalene dem imellom inn på et dypere spor, og minnene fra barndommen dukker opp. Til slutt må de begynne å prate om det unevnelige. Om søsteren de mistet. Den mest elskede av dem, hun som døde.


Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2016
Sider: 217
Kilde: Leseeksemplar

Denne stillferdige romanen blir fremstilt som "et vakkert søskendrama", og den betegnelsen må jeg si meg helt enig i. Det er vakkert uten å bli sukkersøtt, og heldigvis er handlingen helt fri for gamle forslitte klisjèer.

Vi møter to voksne damer som har hatt lite med hverandre å gjøre, hele sitt voksne liv. Det går tydelig frem helt fra begynnelsen at en stor krise tidlig i livet har gjort at Maria har trukket seg inn i seg selv. Søstrene ser på denne og andre hendelser i deres felles liv, i etterpåklokskapens lys, sett fra hvert deres ståsted.

Historien er fortalt i en tidslinje uten hopping i tid eller sted, noe jeg synes er befriende siden det går 13 på dusinet av romaner med to historier som smeltes sammen. Selv slukte jeg boken på noen stille timer, alene hjemme, noen deilige timer som gjorde at jeg satt igjen med en etterlengtet stillhet inni hodet, og fred i sjelen.

Romanen tar for seg sorg, savn og viktigheten av å ikke tillegge andre tanker og meninger, de kanskje ikke har. Det er ikke en trist bok, men en fortelling full av tilgivelse og håp.  Den anbefales på det varmeste!