tirsdag 17. januar 2017

To søstre - ny sterk dokumentar av Åsne Seierstad

Åsne Seierstad har allerede befestet sin stilling når det gjelder sterke dokumentarer med Bokhandleren i Kabul og En av oss. I 2016 kom hun ut med dokumentaren To søstre, som hun mottok Brageprisen for, og sannelig dukket ikke boken opp på langlisten for Bokbloggerprisen også 😊

Forlagets presentasjon:
En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria.
På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS). Dette er bare starten.
Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom oppvokst i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila?

Da jeg lyttet til Ane Dahl Torp sin fantastiske innlesing av denne boken, måtte jeg stadig minne meg selv på at dette er sanne skildringer. Det skjer nå, med jenter i dagens Norge. Det er ikke til å tro, og for meg som er uvitende, som sikkert mange andre når det gjelder konfliktene, krigen og problemstillingene, ble dette en lærerik og spennende bok å ha på øret.

Åsne Seierstad forteller i etterordet hvordan hun har gått frem når hun har skrevet denne boken. Noen står frem med sitt eget navn, andre gjør det ikke. Vi hører hvordan hun har brukt sekundære kilder, og hvordan alt er dokumentert. Ikke minst takker hun mor og far Sarah og Sadiq Jumas for at de står frem og bidrar til at også vi kan lære.

De to søstrene er 16 og 19 år gamle når de finner tiden moden for å gjøre alvor av sine planer om å forlate tryggheten i Bærum, og reise til Syria. Når livene deres skildres skisseres det opp en årsakssammenheng, som det for leseren er mulig å sette seg inn i, men vanskelig å forstå.

Det er interessant å høre om livet deres i Norge, om hvordan de ble sett på, og hvordan de følte at de ble sett på, av venninner, lærere og andre. Mange ting som før har vært halal blir nå haram, ikke lov, og jentene, først den eldste så den yngste, blir mer og mer radikal.
Det er to overbeviste jenter vi blir kjent med, og den bestemte måten de håndterte lærere og rektor på når de ville be i timene, slippe gymtimer og en hel del andre ting de ikke godtok lengre, er fascinerende å høre om.

Foreldrene er knus når de får høre hvor jentene har reist, og de er i starten overbevist om at noen har hjertevasket dem, og lurt dem med seg. Far reiser etter, og det han opplever på denne turen er dramatisk så det holder. Han oppdager etterhvert at den eneste måten å redde døtrene sine er å kidnappe dem og smugle dem ut av Syria. Mot sin vilje blir dette umulig.

I boken gjør Seierstad oss den tjeneste å forklare det politiske bildet. For meg som lytter og kjenner igjen noen navn/ord, sitter jeg igjen med fornyet interesse for tema, men med enda flere spørsmål. Terrororganisasjoner, Al-nosra, salafister, jihadister, islamister, den kurdiske geriljaen, Assad, FSA, Profetens Ummah - jeg googler og leser, blir forvirret og fortvilet, men forhåpentligvis er det noe som fester seg.

Religionen forklares også, og vi får vite litt om hva som står i koranen, om hvordan muslimene tolker sin hellige bok forskjellig, og at menneskene praktiserer sin religion akkurat sånn som vi i Norge praktiserer kristendommen, på veldig forskjellig måte.

Foreldrene til jentene har et respektfullt forhold til sin religion, mens Ismael broren, skildres som ateist. Det er på en måte trygt å vite at liksom det finnes mange ateister i det kristne landet Norge, så forholder også noen mennesker som kommer fra muslimske land seg "nøytral" til religionspørsmål.

Når Sara engster seg for hvordan det skal gå med sine barn, frykter hun at de skal bli terrorister eller ateister, så for henne er nok ikke sønnens standpunkt til religion like velkomment.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, men de som har fulgt godt med i media vet at jentene bor i Raqqa i Syria fremdeles. Leser du denne boken vil du også få høre litt om livene deres etter de bosatte seg i Syria.

Tema Åsne Seierstad skriver om i To søstre er absolutt dagsaktuelt, siden dette er en konflikt/krig vi hører om til daglig. Det føles nesten litt vulgært og skulle si at boken er spennende og medrivende, siden jeg vegrer meg for å fryde meg over grusomhetene som foregår her og nå. Boken har justert og fargelagt bildet jeg har av flyktninger i Norge, religionen og krigen, og jeg kan ikke annet enn å fryde meg over det, å ha blitt litt klokere.

Dette er en bok alle burde hørt eller lest, det skulle vært pensum eller opplesning på radio (hvis vi hadde drevet med sånt fremdeles) Har du mulighet for det, vil jeg anbefale lydbokversjonen, som er helt glimrende lest av Ane Dahl Torp!

Andre om boken i skrivende stund: ArtemisiaBokelskerinnen og ReadingRandi


Utgitt: 2016
Lyttetid: 15 timer og 19 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 16. januar 2017

Bekymringsmelding for Hanna Tidemann av Jon Krog Pedersen

Hva som har ansporet meg til å låne denne boken på biblioteket kan jeg virkelig ikke huske. Et kjapt søk på nettet gjorde meg ikke klokere heller, for jeg fant ikke en eneste bloggomtale av boken. Romanen er Jon Krog Pedersen sin debutroman, og debutanter er det jo alltid spennende å stifte bekjentskap med.

Forlaget om boken:
Med unntak av litt øvre middelklasse-angst, er det meste tilsynelatende på stell med Hanna Tidemann. Hun er en frisk og fin ikke-lenger-ungdom fra verdens rikeste land. Men noe mangler. Hun har rømt til Berlin, men vet ikke fra hva. Hanna er usikker på mye, men er det én ting hun er helt, helt sikker på, er det at hjem til jul - det vil hun ikke. Hun gruer seg til å gi avslag på morens invitasjon. Faktisk gruer hun seg så mye at hun ikke gir avslag likevel.

Bekymringsmelding for Hanna Tidemann er en roman om store kvaler over små, umulige ting. Romanen er episodisk fortalt, og utgjør en kollasj over et familieliv. Den er også en refleksjon over hvordan vi skaper roller for hverandre og hvordan historier blir til.

Den delen av romanen jeg likte aller best er noen sider helt i begynnelsen, når pappa Halvor skildrer Hanna som veldig liten. De humret jeg meg gjennom, men alvoret tok snart over.

Vi blir kjent med Hanna Tidemann gjennom også å bli kjent med hennes familie. Journalistmor, prof.lit.far, broren Patrik, en kulinarisk tusenkunstner av en onkel og etterhvert også stefaren Finn.no. Hanna lever litt i sin egen boble, og verken en velmenende skoleadministrasjon, terapeuter eller familien greier å riste av henne apatien.

Patrik er hennes rake motsetning med sin energiske væremåte, sin hang til å reise og sin rastløshet i forhold til utdanning og jobbprosjekter. I forhold til ham er Hanna en saltstøtte, uten initiativ eller evne til å gjennomføre ting hun har satt seg fore.

Hun står i en haug med uløste bagatellmessige oppgaver, og hun gyver løs på de mest eksistensielle problemer, hvorfor er vi egentlig her, skulle jeg ikke gjøre noe helt annet, og hun tror ikke det er fordi hun er lat, men hun har nok med å tenke på alt mulig annet, sitt forhold til nær sagt alt rundt henne, inkludert seg selv, stopper hun opp og tenker, rett foran en uløst, umiddelbart løselig oppgave, og en ubehagelig følelse skyllende over seg. En følelse av å bli avslørt.

Utsnittet beskriver Hanna i et nøtteskall, det er sånn hun er når vi møter henne, og også når vi forlater henne. Romanen er nok mer et dypdykk inn i en sinnstilstand enn i et liv, og til tross for at noen av de andre historiene i denne fragmenterte romanen nok skal være med på å belyse Hannas tilstand, så er det få av dem som gjør at jeg blir bedre kjent med henne.

Takk og pris for onkel Bernard som ga smaksløkene mine noe å fryde seg over. Han lager gremolata, en dressing basert på persille, sitronskall, hvitløk og olje, og du kan gjette hvem som ble inspirert til å gjøre det samme!

Litt morsomt var det å lese om litteraturprofessorens "baby", en seminarrekke med tittelen Teorier om det teknogestiske i det 20. århundrets litteraturteori. Jeg skal ikke forsøke å utdype, men leser du disse sidene høyt, lover jeg deg tungegymnastikk av det tøffe slaget.

Språkføringen er helt på høyden og Hannas urolige/apatiske vesen blir glimrende skildret, men hvorfor fremstille teksten på en så tilgjort og oppstykket måte? Den eneste røde tråden var julemiddagen, men selv med den fikk vi smake hode, hale og midtpart på en og samme tid. Mange av sekvensene ble ikke satt inn i noen sammenheng, som han ambulansesjåføren og også det døde barnet, som kommer noe senere.

De få gangene jeg kvapp til litt, var da Hanna snakket med rektor Treholt eller med psykologen sin Skoglund, to mennesker jeg så for meg som menn, men som senere viste seg at de var kvinner, ellers var det ikke mange overraskelser å spore i teksten.

For meg ble ikke dette en høydare, noe jeg må gi min lineære hjerne mesteparten av skylden for. Er veldig spent på hva andre kommer til å skrive om denne romanen!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 335
Kilde: Biblioteket

søndag 15. januar 2017

Aasebu og Stoltzekleiven - nr. 10/57 hytter på byfjellene

Bergen sett fra toppen av Stoltzekleiven på en klar vinterdag
Planene var store for denne turen, jeg ville ha med meg mange hytter, men et kraftig snøfall om natten satte stopper for det. Turen gikk fra Fløyen til Munkebotn og Eidsvåg, hvor bilen sto parkert. Strekningen er velkjent, og en aldri så liten avstikker, ca. 1,5 km. fra Fløyen, tar en med til det store fine hyttetunet Aasebu.

Den største av de fire bygningene
Lysløypen går rett igjennom tunet, så pass på om vinteren!
Endelig har vi skikkelig vinter i Bergen!
Historien til Aasebu var helt ny for meg, den er oppkalt etter Kjell Richard Aase som i 2009 ble tildelt fortjenestmedalje for, blant annet sitt arbeid med Aasebu. Tunet består av mannskapsstasjon/garderobe, garasje til snøscooter, tidtakerbu/arrangementshus og en varmestue til turfolket. Jeg kan lese i Byfjellene - mangfold og hytteeliv, at varmestuen er åpen hele året, noe jeg aldri har vært oppmerksom på, men sannelig skal benytte meg av neste gang jeg er der.

Aasebu ble bygget i forbindelse med byggingen av lysløpyen på Fløyen som ble gjort i stand på begynnelsen av 1980-tallet.

Snø forhindrer ikke folk til å ta frem joggesko og ta sin ukentlige tur opp her
Stoltzekleiven er kjent for de fleste som en bratt sti opp på Sandviksfjellet hvor sprekinger i lycra gir gass. Jeg vil påstå at alle som går opp her første gang blir overrasket over hvor fort hjertet slår, før en er oppe. I september hvert år arrangerer Varegg idrettslag løpet Stoltzekleiven Opp, og Thorbjørn Ludvigsen, som løper raskest opp her, flyr opp på tiden 7:54 (til sammenligning vil en normal turgåer bruke rundt halvtimen)

Passasjen var kjent som Rævaskaret, og i 1937 satte Bergen Kommune i gang arbeidsledig ungdom til å bygge en steinlagt trasè opp skaret.
I 2011-12 måtte treningsivrige ungdommer, (og oss andre) velge andre ruter, for da hadde kommunen hyret inn sherpaer fra Nepal til å hjelpe seg med opprustning av stien. Resultatet ble formidabelt, og nå passerer det mellom 10 og 50000 mennesker her hver måned!
Det utenlandsklingende navnet på kleiven kommer fra familien Stoltz fra Hannover, som i 1870 kjøpte en eiendom, som ble kalt Stoltzegården. Denne ligger der hvor den opprinnelige stien startet, før bygging av Fjellveien og utbedring av sti opp kleiven i 1937. Den nye stien de dag anla skifter retning ca. halvveis i kleiven, den gamle stien er fremdeles synlig.

Nå har jeg haket av tilsammen 10 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

lørdag 14. januar 2017

To mennesker av Anna Munch

Etter å ha lest Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre, som handler om Anna Munch og Knut Hamsuns litt sære forbindelse, ville jeg lese en roman av forfatteren Anna Munch, som flere ganger er nevnt i Aarøs roman. To mennesker kom ut i 1897, samme år som Knut Hamsun anmeldte Anna Munch til politiet for stalking.

I To mennesker møter vi Sigrid Strøm, først som en ung enke som bor sammen med sin mor og sin lille gutt på 6 år. Leif Erlandsen holder foredrag i byen, som Sigrid hører på, og så fortumlet er hun når hun går derfra, at hun skriver til ham når hun kommer hjem. Neste dag kommer han på besøk til henne, før han drar videre.

Jeg holder af ham, tænkte hun. Han er min kamerat, og jeg er hans Venus consolatrice. Vi kan kanskje faa brug for hinanden engang. Men det haster ikke. Jeg er sund og sterk og fri. Ikke afhængig av noget menneske i verden.

I neste kapittel har det gått flere år. Leif Erlandsen er i Paris og skriver. Han strever med å få avsluttet romanen han holder på med, han er gammel og utslitt.

Sigrid Strøm har nå mistet både sin mor og sin sønn, og etter å ha vært syk en tid blir hun beordret av legen til å komme seg ut i verden. Hun reiser til Paris og vil oppsøke Erlandsen, som hun vet holder til der.

Resten av romanen er en opphopning av sørgelige misforståelser. Erlandsen er mottakelig for Sigrids tilnærmelser, men veksler på å oppmuntre og avvise henne. Hun er forvirret og i sin fortvilelse skriver hun brev til ham. De møtes tilfeldig, og han er hjertelig med henne, men det ligger alltid en misforståelse og lurer, og hun føler stadig at hun må uttrykke seg skriftlig til ham, noe han ikke kan fordra.

Noen fornøyelige skildringer av bohemlivet i Paris, hvor alt er fest og fjas og ingen ser ut til å bekymre seg verken om jobb eller penger, gir et levende bilde av hvordan kunstnerne levde. Sigrid reiser hjem, og ikke lenge etter reiser også Erlandsen hjem.

Vel hjemme fortsetter forviklingene, hun er desperat etter å få forklare seg, og er aldri fornøyd uten at hun har fått det siste ordet. Han derimot, leser ikke kortene eller brevene hennes, og blir ofte sint når de støter på hverandre tilfeldig i byen. En kveld legger hun seg inn på samme hotell som ham, og når han da vil komme til hennes rom om natten, holder hun døren låst og avviser ham.

I siste halvdel av boken reiser Sigrid til "Fjeldslottet", et høyfjellshotell hvor de bedrestilte tilbrakte mange uker av vinteren for å lade batteriene. Her bor en gruppe mennesker over lengre tid, og også Erlandsen dukker opp her. Problemene fortsetter, han misforstår hennes intensjoner, og hun krever å få siste ordet.

Hun var betaget, forfærdet, forvirret i sin tanke. Hun skønte bare: Han havde ikke læst, de var dybt, dybt nede i misforstaaelsernes afgrund; han trode, hun var gal, gal. Hun begyndte at gaa frem og tilbage i værelset, fortvilet, hun holdt haanden for øinene. Jeg holder det ikke ud, sa hun og blev ved at gaa, urolig og rastløs. Hun kunde hverken samle sig selv eller situasjonen. 

Det hele slutter med at Sigrid har reist fra Fjeldslottet og ned til bygden, og en dag hun skal gå opp i ly av mørket og få med seg de siste tingene sine, sklir hun på vei ned og vrikker foten. Hun setter seg ned, lent inntil en trestamme, og fryser ihjel før noen finner henne.

*******

Å lese To mennesker, var det jeg vil kalle en selsom opplevelse. Den er godt skrevet, hun får frem frustrasjonen både til Sigrid og Erlandsen på en overbevisende måte, uten å stemple noen av dem som gal (eller forelsket).
Boken jeg lånte på biblioteket er en utgave gitt ut på Aktieselskabet Biglers Forlag i 1897. Boken er flekkete og fæl og holdt så vidt sammen, men det var det nydelige språket som gjorde dette til en fin leseopplevelse. Jeg var nok preget av å ha lest Selma Lønning Aarø sin roman, og handlingen er grovt sett den samme, men det var en udelt positiv opplevelse.

Det var gøy å lese et eksemplar fra 1897
Et forlag fra fordums tid
Og et trykkeri som nok har gått inn til regjeringen som min mormor alltid sa

Med tanke på debatten rundt virkelighetslitteratur som har rast i høst, er det litt artig å se at akkurat den måten å skrive på, ikke er noe nytt. I To mennesker fra 1897 skriver Anna Munch om seg selv og sitt forhold til Knut Hamsun. For oss som har lest Aarø sin roman, som skal være lagt så tett opp til virkeligheten som mulig, så er det artig å oppleve hvordan de to romanene flyter over i hverandre.

fredag 13. januar 2017

Skyggesøsteren av Lucinda Riley - bok III

De syv søstre er Lucinda Rileys pågående serie om den eksentriske millionæren Pa Salt, som tok til seg syv jentebabyer og oppfostret dem i sitt storslåtte hjem Atlantis. Når Pa dør gir han hver av døtrene noen hint om hvor de kan begynne å lete hvis de vil søke sitt opprinnelige opphav. Hver roman fokuserer på historien til en av søstrene, mens vi bare aner konturene av de andres liv.

Fra bakpå boken:
Star er den mest gåtefulle av søstrene, og hun vil nødig gi slipp på tryggheten hun opplever i vennskapet med søsteren CeCe. Til slutt bestemmer hun seg likevel for å følge sporet faren har gitt henne for at hun skal finne opphavet sitt. Sporet fører henne til et gammelt antikvariat i London, og blir samtidig starten på en helt ny tilværelse.


Hundre år tidligere møter vi den sta og uavhengige Flora. Hun er lykkelig hjemme i Lake District, men krefter utenfor hennes kontroll fører henne til London og til en av sosietetsmiljøets største personligheter, Alice Keppel. Her blir hun en brikke i et spill der hun ikke kjenner reglene, men en dag møter hun en mystisk mann som avslører svarene Flora har vært på jakt etter hele livet.

Har du allerede lest de to første bøkene i denne serien, kan jeg berolige deg med at bok nummer tre er helt på linje med de to første. Historien er delt i to og vi følger to hovedpersoner Star i nåtid og Flora for hundre år siden.

Historiene flettes ikke sammen, men hvis du greier å følge den kompliserte rekken gjennom generasjonene, av barn som er bortadoptert og barn som ikke tilhører den det først er lagt opp til, så vil du nok se sammenhengen.

Begge handlingene er spennende nok, og begivenhetene er skildret i lys av den virkelighet handlingen er satt i. I nåtid møter vi en klassisk engelsk familie med gamle penger, og et gods i Kent som faller fra hverandre mellom fingrene på dem. Vi hører om overgrodde hageganger, tornebusker og ugress, og jeg får flotte bilder i hodet av landskap i sin fordums storhet.

I den tidlige historien som ligger til grunn for familiehemmeligheten som skal avdekkes, beveger vi oss i de øverste klasser, hvor vi får smake viktigheten av den sosiale posisjon britene er så opptatt av. Snobberiet vil ingen ende ta, og midt oppi dette møter vi Flora som er litt av en "guttejente".

Karakterene er fargerike og tredimensjonale, jeg blir fort glad i dem alle sammen, og ser dem tydelig for meg med en gang. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Der hvor karakteren beskrives som grumpy eller kald og avvisende, får vi alltid en god grunn for dette litt senere.
Vi får gjennom hele første delen små drypp av informasjon som vi kan tolke i hvilken retning vi vil. Dette gir hodet noe å spinne rundt, og det er ikke før mot slutten av historien av vi finner ut hva som var "lureri" og hva som var en pekepinn fremover.

Det er en slukebok dette her, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg skal være forsiktig med å bruke ordet "klisjè", men litt forutsigbar må jeg få lov å kalle den. Uansett var det mye å fryde seg over i handlingen for meg som er både anglofil og bokelsker. Beatrix Potter dukker opp, og oppholdene i Orlandos bokhandel skulle jeg gjerne gjort mye lenger. 

Det alvorlige temaet som romanen hever sin røst for, er det at mennesker må finne seg selv. Finne sin egen stemme og gripe sjansene som byr seg. Den forfekter også at ikke alle trenger å gjøre kariere eller få sitt navn med store typer i avisene, men at det er godt nok å gjøre en forskjell for andre, så lenge man er tro mot seg selv.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2017
Sider: 584
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 12. januar 2017

Slagside - ny sterk ungdomsroman fra Heidi Sævareid

Etter å ha lest Heidi Sævareids forrige roman, med like deler avsky og begeistring, var det med spent forventning jeg bestemte meg for å lese Slagside, som siste bok før jeg skulle nominere til Bokbloggerprisen.

Fra bakpå boken:
Vilde drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer seg ut av.

Forlag: Gyldendal
Sider: 272
Utgitt: 2016
Kilde: Biblioteket

Det er ikke til å stikke under en stol at suspention-temaet i forrige roman, gjorde sterkt inntrykk på meg, så når årets roman skulle handle om Krav Maga, var jeg mer enn skeptisk.

Vi blir kjent med Vilde, som er en mørk og ganske mollstemt jente. Hun interesserer seg for kampsport og fotografering, og jobber på Bar Chocolat, mens hun tilbringer friåret sitt i venninnens hybel i Bristol. Hennes innadvente personlighet gjør henne vanskelig å tolke for de rundt henne, så når hun møter Fiona, som er hennes rake motsetning, må de begge jobbe hardt for å bli kjent med hverandre.
Fiona er en dramaqueen og en kontrollfreak når det kommer til forhold og vennskap, og til tross for at hun utad virker åpen og oppriktig, sliter hun med tanker og følelser på en måte som gjør at hun oppfører seg temmelig uforutsigbart.

Jeg kunne dessuten tenke meg å bli forfatter! tilføyer hun. Hva er din lidenskap?
Lidenskap... gjentar jeg, det er ikke et ord som passer for meg, det er et energisk og overskuddspreget ord, et ord for glade mennesker med en fremtidsplan. 
Ja, eller interesse, modererer Fiona seg.

Hjemme i Norge er Markus, som er glad i å ferdes i skog og fjell. Han er veldig åpen med hvem han er og hva han står for, noe Vilde absolutt ikke er. De har ikke vært kjærester lenge, men han har oppmuntret henne til å gjennomføre dette året, og kommer på besøk til henne.

Det er en karakter i romanen som får stor plass, til tross for at hun ikke har en egen rolle. Minnene om Karoline er fremdeles vonde for Vilde, og hendelser rundt den tidligere venninnen er en av grunnene til at hun ville ha dette friåret. 

Så er det denne brutale kampsorten da, som jeg stålsatte meg for å lese om. Miljøet skildres på en fin måte, her finnes ansvarlige voksne og både treninger og kamper beskrives på en måte som får en til å sitte ytterst på stolen, men jeg fylles ikke med avsky. Krav Maga miljøet blir som et bakteppe som den egentlige historien utspilles fra, og gir en fin innfallsvinkel for å skildre Vildes heller voldelige natur. 

Slagside er velskrevet og realistisk roman som har flere fantastiske sekvenser. Jeg likte godt å lese om måten hun tilnærmet seg Krav Maga miljøet, og ikke minst episoden hvor hun brukte narkotika. Årsaken til at Vilde er som hun er, får jeg en forklaring på etterhvert som jeg leser, og det er en god følelse å kjenne at ting faller på plass.
Dette er en roman med et godt språk og mange overraskelser underveis. Har du lyst å lese en moderne roman, som skildrer mennesker i en sårbar og hudløs fase av livet, så vil jeg absolutt anbefale denne!  

Bokvrimmel og Kleppanrova har skrevet to flotte omtaler av boken!


onsdag 11. januar 2017

Sult av Knut Hamsun - første bok ut i årets litterære prosjekt!

Sult var Knut Hamsuns romandebut. To år før den ble utgitt i Norge, ble deler av romanen publisert anonymt i et dansk tidsskrift, noe som gjorde at han allerede før debuten sin ble omtalt som en av Nordens mest lovende yngre forfattere. Romanen regnes som selvbiografisk, noe som sier mye om hvordan Hamsun startet sitt forfatterliv. Bare et år etter bokens utgivelse var han økonomisk på fote igjen. Sult regnes som et sentralt verk innen den litterære modernismen og er en roman som fremdeles leses.

Vi befinner oss i Kristiania, i et tidsspenn på et år rundt 1890, hvor vi blir kjent med den navnløse forfatterspiren som forsøker å livnære seg, ved å skrive og selge små stykker til en lokal avis.
Han leier et lite, kaldt kvistværelse, men strever med å få betalt vertinnen, for ikke å snakke om å ha penger til mat, stearinlys, blyantstumper eller andre nødvendigheter.

Fattigdommen og fortvilelsen Hamsun skildrer i denne boken er helt vanvittig, samtidig som han får frem det unike i personligheten til hovedpersonen.
Siden inntektene uteblir, og inspirasjonen ofte forlater ham, har han ikke mye å leve av. Til tross for dette er han alltid klar for å hjelpe andre mennesker i nød. Han er dønn ærlig, og vil ikke nedlate seg til å ta imot almisser, men har et stort hjerte for andres armod.


Han spaserer bak en halvblind olding som han irriterer seg over og forakter, men til tross for at han ikke har noe til overs for den fattige stakkaren, pantsetter han sin egen vest for å gi mannen noen slanter. Selv om han selv etterhvert også både ser ut som og lukter som en uteligger, blir han indignert når pene mennesker ikke behandler ham med respekt.

Etterhvert har matmangel og kulde tært både på hans kropp men også hans personlighet vitner om slitet. Han er hissig og finner opp historier som han lurer mennesker med, han går inn i et sant delirium, er nervøs og har de særeste fantasier. Selv om han er svak og utmattet og i dagevis bare spiser høvelspon og små trepinner, så raser han rundt i byen på jakt etter en vei ut av uføret.

Dette er fantastisk lesning, intet mindre! Jeg er redd jeg har startet med hans beste roman, for hvordan kan det bli bedre enn dette her? Da jeg leste kunne jeg ikke for at jeg leitet litt etter de holdninger som hefter ved Hamsuns navn, men hovedpersonens forakt for fattige, uflidde mennesker var det eneste jeg festet meg ved.

Nyromantikken er en av flere strømninger i norsk litteratur, og Hamsun var påvirket av denne da han ga ut Sult i 1890. Her har man enkeltindividet i sentrum, og fokuserer mer på det mystiske, uforklarlige og irrasjonelle enn på religion og nasjonalisme.

Jeg er den lykkelige eier av Hamsuns samlede verker, og har satt meg fore å lese alle 27 bøkene i samlingen. Vil du titte innom prosjektet kan du klikke her!