søndag 21. mai 2017

Armageddonalgoritmen av Petter Fergestad

Debutromanen til 78 år gamle Petter Fergestad er bygget på hans egen kunnskap innen elektroteknikk. Han har jobbet med bølgefenomener, matematikk og teknologiutvikling i en mannsalder, og har med dette fundamentet, skrevet en spennende krim.

Fra bakpå boken:
Er Gud matematiker? Forsker Leif Linge har utviklet en algoritme som beviser at klimakrisen ikke er menneskeskapt. I det vitenskapelige miljøet blir han latterliggjort. I Pastor Lunds sekt blir han en helt. Samtidig rammer uhyggen Drammen. Flere personer blir borte på mystisk vis. Pastoren mener endetiden er nær, og at de vranglærde tas først. Han vil samarbeide med Linge om å bevise det, og en eksplosiv allianse oppstår. Etter hvert som saken rulles opp, avsløres et spill av mørke krefter. Og da Leif Linge innleder et forhold til pastorens datter, er det duket for komplikasjoner. Det er duket for Armageddon.


De lærde strides, som det heter, om klimakrisen er menneskeskapt eller ikke, og det er ikke tvil om at det er mange organisasjoner som skor seg på teorien om at forbruket vårt og måten vi lever på, vil komme til å utslette kloden.

Armageddonalgoritmen tar ikke stilling til dette spørsmålet, men lufter forsiktig tanken på at historien vil gå sin gang, uansett hvordan vi mennesker oppfører oss.

Handlingen gir tanken flere ting å gruble på. Uten at det går på bekostning av troverdigheten, greier Fergestad å gi en engel en stor rolle i handlingen. Er du åpen for at illusjoner, hologrammer og telepresence, er ting som forekommer, vil du ha ekstra stort utbytte av denne boken.

Et annet tema vi er innom i denne fortellingen, er menneskets psyke. Ola Linge er en forvirret mann, som ikke skjønner hva som skjer i livet hans. Han er ofte psykotisk og tror ikke alltid på, at det han ser er virkeligheten.  Derfor stoler han heller ikke på, at han ikke har gjort det de beskylder ham for. Vi møter også pastor Lund, som er leder for sekten Profetens brødre, og med ham i kulissene begynner ting å skje.

Etter Leif Linge presenterer algoritmen, som kan forutsi kriminalitet og terror, settes krefter i sving for å få tak i denne. I bokens begynnelse har allerede en imam forsvunnet, og to mennesker til skal forsvinne sporløst, før politiet kommer på banen.

Petter Fergestad har flettet sammen en god historie som belyser flere tema. Boken er godt skrevet, handlingen foregår kronologisk uten lange innledende deler, så tempo er høyt og handlingsdrevet. Det filosofiske spørsmålet som belyses mot slutten er interessant, men jeg vil unngå å nevne hva det handler om, for å ikke røpe løsningen på gåten.

Til tross for at algoritmer ikke er noe jeg vet mye om, kunne jeg nesten ønske meg litt mer om dette, men i mine øyne er det en god bok når jeg etter endt lesing vil lære mer om et tema. Gratulerer til Petter Fergestad med flott debut, boken anbefales på det varmeste!

Utgitt: 2017
Sider: 333
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 20. mai 2017

FløyenOpp - Tipåtopp og en ny hytte i samlingen

Været tok en U-sving da vi var på toppen og temperaturen sank 8 grader på no time
En travel og innholdsrik lørdag er forbi. Etter å ha hentet gemalen på Flesland, parkerte vi i byen, og jeg la i vei oppover mot Fløyen. En time senere kom han 300 andre sprekinger løpende, med nummer på brystet. Det er også et barneløp på Fløyen, hvor over 100 barn deltok.
Jeg lekte som vanlig paparatzi og fotograferte løperne på toppen. Vinnerne løper strekningen fra Vågsallmenningen til Fløyen på henholdsvis 15:57 og 14:14, noe som er helt ufattelig for en somlepave som meg.

Et lite knippe sprekinger som var med og løp FløyenOpp i dag
Neste punkt på programmet var å skaffe seg et sjekk-inn på Tipåtopp. I en hel uke nå, har jeg greid å komme meg til topps hver dag, så jeg kan skryte på meg 7 sjekk-inn siden åpningen av konkurransen 10 mai. Heldigvis har jeg kultur-ting på programmet til uken, så beina får hvilt seg litt til torsdagens Storhaugen Opp i Lærdal.

Siste klippestasjon for 7-fjellsturen er sjekk inn på dette turmålet
Etter vi hadde sjekket inn på Sandviksfjellet gikk vi videre for å skaffe hytte nummer 51 til samlingen. Tindeborg ligger øst for Store Tindevannet, og går du innover stien fra Rundemanen så pass på at du ikke går for langt før du begynner å se etter hytten på venstre side av stien.

Tindeborg lå nær stien men godt gjemt for tilfeldige forbipasserende 
Tindeborg ble bygget i 1908 og hadde opprinnelig en grunnflate på 4,5 x 3 meter. Hytten har vært i bruk hele sin levetid, og har opplevd å bli utvidet og pepret med granatsplinter under krigen. Tindeborg har hatt mange eiere, og av det jeg kan se fra bildet i boken, tar dagens eier seg godt av den, for den er nydelig pusset opp, også innvendig.

Nå har vi besøkt tilsammen 51 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Det er ikke lett å huske navnene på alle 57 hyttene, så på returen i dag var vi innom Platou og kjøpte Styrkeprøven-Rett-Vest sitt kart, så nå skal jeg bruke kvelden på å prikke inn alle hyttene. Det er veldig gøy å gå på tur når en vet hva vannene, dalene, toppene og ikke minst, hyttene man går forbi heter.

fredag 19. mai 2017

Vardebu og Ulvehylet - to hytter på Ulriken

Varden på Ulriken - den høyeste toppen på Byfjellene 643 moh.
Disse to hyttene har vi gått forbi de gangene vi har samlet hytter på Ulriken, rett og slett fordi de ligger så nær Ulrikens topp. Vi har vært så ivrig etter å lange i vei på tur, at før vi har visst ordet av det, har vi passert og kommet godt på vei. Denne gangen var disse hyttene målet for turen, så bremsene ble satt på, men sannelig gikk jeg ikke forbi denne gangen også.

Etter å ha vært innom både Fjellsol og Stormfuglen fant jeg endelig ut av det og fikk øye på Ulvehylet. Denne hytten ble oppført av to ungdommer, og en av dem, Villy Vatne brukte Ulvehylet til han ble nærmere 90 år. Han gikk bort i fjor sommer, og må være den av alle hytteeierne jeg har lest om i boken som har eid og brukt hytten selv i alle år. I boken min kan jeg lese at guttene under krigen satt i hytten under et stort flyangrep med luftskyts over byen, noe som må ha vært en uforglemmelig opplevelse.

Ulvehylet 
Den andre hytten jeg hadde peilet meg ut til kveldens tur var Vardebu. Denne ligger like under den høyeste toppen på Byfjellene, altså Ulrikstoppen som er markert med en varde like bak det de fleste forbinder med Ulriken. Like bak, betyr rett bak. Jeg gikk alt for langt, før jeg begynte å se meg om etter disse to hyttene, så pass på!

Vardebu sto ferdig i 1938, og også denne hytten er bygget av en ung vennegjeng. Hytten ble mye brukt under krigen, og tre kraftige granatnedslag medførte store skader på hytten. Vardebu eies fremdeles av familien til en av dem som opprinnelig bygget hytten.

Vardebu som speiler seg i vannet like under Ulriksvarden

Det er ingenting å si på utsikten

... eller underholdningen 🙂
Begge disse hyttene ligger godt gjemt i terrenget, men ser du litt bak deg når du går på vidde-stien, så vil du få øye på Ulvehylet i alle fall.
Skal du som meg opp på Ulrikstoppen og sjekke inn for Ti-på-topp-Bergen, så vil du få øye på Vardebu, der den ligger idyllisk og speiler seg i vannet.

Nå har vi besøkt tilsammen 50 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

torsdag 18. mai 2017

Kvinnen med rødt hår av Orhan Pamuk

Kunne du tenke deg en stor saftig bit av Tyrkia, sammen med en liten smakebit av iransk mytologi? da er Orhan Pamuks siste roman noe for deg. Jeg likte Kvinnen med rødt hår veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Forlagets presentasjon: 
«Kvinnen med rødt hår» er en fengslende beretning om mord, mysterier og det litterære fundamentet sivilisasjonen vår er bygd på.

I en liten by utenfor Istanbul graver en brønnmester og hans læregutt etter vann. Om kvelden forteller de hverandre historier. Etter som brønnen blir dypere, kommer også brønnmesteren Mahmut og lærlingen Cem nærmere hverandre. Men en mystisk, vakker kvinne med rødt hår vekker lidenskapen i Cem, og plutselig tar historien en skjebnesvanger vending.

Gjennom Vestens myter om Kong Ødipus og Østens fortelling om Rostam og Sohrab, utforsker Orhan Pamuk våre forestillinger om fedre og sønner, autoritære systemer og individualisme, stat og frihet, det å lese og å se.

Kvinnen med rødt hår er en nydelig fortelling om far/sønn-forhold og om anger. Smerten over ikke å få barn står sterkt i siste del av historien, og blir et speil i forhold til resten av handlingen.

I første del er Cem en ung gutt som respekterer sin brønnmester og jobber hardt for å tjene penger til utdannelse. Her er flere spenningstopper i denne delen, og spesielt slutten på del en tok pusten fra meg. Det er i denne delen han blir kjent med Kvinnen med rødt hår, og minnene om henne skal følge ham hele livet.

I del to har han begynt på universitetet og vi følger ham i det daglige, men også i hans kvaler over å ha sviktet brønnmesteren, for flere år siden. Han har fortalt noen løgner i sitt unge liv, som veier tungt på hans skuldre, og preger måten han tenker og oppfører seg på.

Vi er i et moderne Tyrkia, hvor første del finner sted på 80-tallet. Vi får høre om samtidig politikk, om politisk eksil og militærkupp og om islamister og eu-tilhengere som er på kollisjonskurs. I denne romanen får vi oppleve et Tyrkia i forrykende utvikling, og forfatteren tar oss med til et Istanbul som opplever voksesmerter. Til tross for denne raske utviklingen som kunne manifestert seg som støy i boken, har den en neddempet stemning, med melankolske og ettertenksomme tilsnitt.

Det er spennende at forfatteren plasserer myten om Kong Ødipus parallelt med iransk mytologi og sagnet om Rostam som drepte sin sønn Sohrab. Han greier å tegne et fullstendig nydelig bilde, ved hjelp av disse to mytene og hovedpersonens forhold til sin egen far, mor og barnet som aldri kommer.

Underveis i boken skjønte jeg hvor hen det bar, så vendepunktene i boken kom ikke overraskende på. Disse dårlig gjemte avsløringene ødela ikke for intensiteten i historien, for i denne romanen opplever vi flere kriser og følelsesmessige oppgjør. Handlingen bringer i fokus, etiske valg og moralsk styrke, noe som er romanens hovedstyrke, mer enn spenningen i plottet.

Jeg lyttet og lyttet og fikk ikke nok. Øystein Røger leser på en fortreffelig måte, og selv om jeg normalt liker at innleserne leser fort og effektivt, hadde jeg lyst å be Øystein bremse litt. 
Boken har jeg liggende, så jeg kunne jo gått over til å lese selv, men jeg nøt lytteopplevelsen og ville ikke at den skulle stoppe. 


Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 20147
Lyttetid: 6 timer og 42 min.
Kilde: Lytteeksemplar


På bloggen Kleppanrova finner du en flott omtale av samme bok!

onsdag 17. mai 2017

Syttende mai og hytte nummer 48 av 57 hytter i Byfjellene - snart i mål!

Gratulerer med dagen alle sammen! Etter å ha vært i byen og kjent på 17-mai stemningen, og hjem til min søster for rømmegrøt var det tid for tur. Siden hytteutfordringen jeg ga meg selv i januar går mot slutten, har jeg meldt meg på Ti på topp - Bergen, for å greie å holde oppe trøkket på turgåingen. I dag ble det en hytte og en sjekk-inn på Ti på topp, og som du kan se på lenken, har jeg vært ivrig i tjenesten disse første dagene ☺

Tilbake til Byfjellene og hyttene der. Uren er en hytte som ligger på Kvitebjørnen. Jeg har vært på alle hyttene i dette området, og i dag passerte jeg 4-5 av dem for andre gang. Uren ligger godt gjemt, og jeg er sikker på at det ikke er mange som tilfeldig har passert denne på sine streif i Byfjellene. 

Hytten ble bygget av noen 15-åringer i 1912. Det er ufattelig hvor driftige ungdommene var på begynnelsen av dette århundre. Hytten var eid av den opprinnelige eierens familie, helt frem til 1977, da dagens eier fikk hytten.
Som så mange andre hytter i byfjellene forfalt den kraftig under 2. verdenskrig, men den nye eieren fikk rustet hytten opp igjen, og brukte den flittig sammen med sin unge familie.

Nå fremstår hytten igjen som nedsarvet og grundig slitt, men eieren har gjort sitt for Uren, og er usikker på hva som vil skje med hytten, om den vil bli solgt, brent ned eller gitt bort. Jeg vet at jeg gjerne ville rekkt opp hånden for å få overtatt en hytte på Byfjellene, men det føles som galskap å drømme om noe sånt.

Hytte med potensiale....

Du kan se hvorfor den heter Uren

Etterlatenskaper etter 2.verdenskrig finnes mange av i Byfjellene

Litt blomster må vi ha - så langt har blåbærene kommet  300 moh i Bergen

Har du lyst å se grunnen til at jeg flyr rundt i Byfjellene og leter etter hytter, kan du ta en titt på lenken, hvor jeg har omtalt boken til Trygve Hillestad og Jo Gjerstad, en fantastisk inspirerende bok, som jeg anbefaler alle bergensere å bruke (ikke bare eie...)

Nå har vi besøkt tilsammen 48 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

tirsdag 16. mai 2017

Ibsens dramaturgi i Skam - på Cornerteateret

Leser du Ibsen eller ser på Skam? eller kanskje du sier som Ole Brum og meg, "ja takk begge deler"! Cornerteateret på Møhlenpris har i det siste presentert et spennende program, med blant mange andre Frode Grytten og Pedro Carmona Alvarez, både som forfattere og musikere, og selvfølgelig mye annet gøy.

I kveld var det Dramatiker-hjørnet spesial om dramaturgien i tv-serien Skam. Det var Dag Skarstein, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som belyste det klassiske melodramaets dramaturgi, i lys av Ibsen, og som en forklaring på Skam-suksessen. Skarstein kaller seg klasseromsforsker, og det var litt av en norsklærer vi fikk oppleve på Cornerteateret i går kveld.

På tur gjennom Nygårdsparken til Cornerteateret

Les gjerne fb-eventets fyldige beskrivelse av hva det handler om. Jeg har lagt til noen kommentarer til opplevelsen under: 

"I Skam-seriens andre sesong gis det flere intertekstuelle referanser til Et dukkehjem, men Skarstein mener dette er ett av de mange blindsporene serien gjør bruk av for å skjerpe seerens oppmerksomhet. Kjærlighetshistorien mellom Eva og Jonas i den første sesongen, og Isaks utvikling i tredje sesong ligger tettere opp til den ibsenske dramaturgien.

Dramaturgien er i dag kjent fra amerikanske Hollywood-filmer som unge mennesker ser mye av, og er en dramaturgi som Hollywood har tatt over fra Ibsen – Vi kan kalle den melodramatisk.

I dag regnes ikke melodramaet til det høykulturelle feltet, men det vi sjelden tenker på, er at melodramaet ikke alltid har vært nedvurdert som populærkultur. Ibsen gjorde bruk av det i sine realistiske stykker, han trengte trolig melodramaet i sin realisme for å kunne skille mellom det ideelle og det reelle. Realismen strakk rett og slett ikke til for prosjektet hans om å fremstille humanistiske verdier.

I et Europa i der grunnleggende verdier var oppe til debatt, der bestående verdier ble utfordret av darwinisme, sekularisering, forholdet mellom vitenskap og religion, trengte Ibsen rett og slett melodramaets muligheter å inkludere et underliggende verdiunivers i stykkene sine.

På samme måte er vår samtid preget av sterke endringer. I dag kaller vi det globalisering. Skams verdiunivers aktualiseres i dag når krav om individuelle rettigheter og individuell autonomi møter verdier basert på fellesskap og tradisjon, sier Skarstein. – I dag brytes disse verdinormene over hele verden. Det globalt gjenkjennelige ved Skam-serien har altså å gjøre med den dramatiske strukturen og verdikodingen av plottet. Det er slik den internasjonale appellen må forklares."



Som norsklærer river han seg i håret over hvor lite ungdommen leser, men har lagt merke til at det de faktisk leser er melodrama. Med dette i bakhodet ville han forklare for oss den enorme internasjonale appellen Skam har hatt, og trakk paralleller til Ibses Et dukkehjem. Han sier at Skam er vår største dramaturgiske suksess siden Ibsen, og som støtte til oss i foredraget, delte han ut et ark med Berettermodellen av Harms Larsen. Den skildrer de levende bilders dramaturgi, som viser de ulike dramaturgiske elementene i en film med et vendepunktplott.


Det var virkelig en førsteklasses norsktime vi opplevde på Cornerteateret i går, og Skarstein var drømmelæreren. Tydelig, medrivende og "to the point" og selvfølgelig hyperaktuell i sin fremstilling av dramaturgien. Vi lærte om vendepunkter og spenninstopper, retrospektive teknikker og konfliktstrukturer.

Han belyste hvordan Ibsens tekster var unik i forhold til at han skrev hvordan mennesket tenker og hvordan individet skapes på tross av omgivelsene, ikke i omgivelsenes bilde. Vi lærte om konstruksjonen av det moderne mennesket, at det er individet som styrer, og at i Skam er det relasjonen mellom de ulike karakterene og deres etiske valg som stiller spørsmålet Hvem er du?


At Ibsen og hans dukkehjem og ungdomsserien Skam skulle ha så mye grunnleggende til felles, hadde jeg aldri trodd. Etter denne "norsktimen" vil jeg nok se på serien, og andre filmer med litt mer analytiske øyne, og ha stor glede av å få øye på de forskjellige delene av berettermodellen til Harms Larsen.

Hvis du sitter og tenker at du gjerne skulle overvært dette, kan du prøve å klikke på Christer Hjelmelands sin video av foredraget her.

Takk for en koselig kveld Beathe, alltid like kjekt å gå på litteraturkvelder med deg 😊

søndag 14. mai 2017

Søndagstur til kunstnerhjemmet Siljustøl

Til tross for at jeg har bodd i Bergen hele mitt liv, og er litt over gjennomsnittet interessert i kunst og kultur, har jeg aldri vært inne i noen av de tre kunstnerhjemmene som Kunstmuseene i Bergen driver. 2017 er året jeg skaffet meg medlemskap i KODE Kunstklubb, og har bestemt meg for å oppsøke de tidligere hjemmene til Harald Sæverud, Edvard Grieg og Ole Bull.

Harald Sæverud, født på Nordnes 7. april 1897 er en av Norges aller fremste komponister. Blant hans mest kjente komposisjoner er Rondo amoroso, Kjempeviseslåtten, Sinfonia Dolorosa og musikk til Ibsens Peer Gynt.

Den unge Harald Sæverud gjorde tidlig sine første forsøk på å komponere. Etter to år på latinlinjen på Bergen Katedralskole sluttet han og ble i stedet opptatt som elev ved Musikakademiet i Bergen.

Atten år gammel begynte Sæverud på sin første symfoni, og fikk gode kritikker da første del av verket ble oppført i Kristiania. Oppmerksomheten rundt dette førte til at den unge komponisten fikk et stipend fra den norske stat, og i 1920 reiste Sæverud til Berlin for et to-årig opphold som student på Musikkhøgskolen der.

I 1934 giftet han seg med den velstående Marie Hvoslef, som var oppvokst opp i New York med norsk-ættede foreldre. Hvoslef var allerede gift i Bergen men ble veldig fascinert av Sæverud og hans musikk. Hun valgte til slutt skilsmisse og et nytt liv med den litt eksentriske komponisten. I årene som fulgte ble de tre sønnene Sveinung, Tormod og Ketil født. Familien var først bosatt på Fjøsanger, men flyttet inn i den nybygde villaen på Siljustøl i 1939. Eiendommen var en bryllupsgave fra Sæveruds svigermor, Madsella Hvoslef, som også stilte til rådighet midler for byggingen av huset.

Som arkitekt valgte Sæverud Ludolf Eide Parr og i samarbeid med arkitekten tok Sæverud selv del i den arkitektoniske utformingen. Høyt og fritt, på eiendommens høyeste punkt skulle huset ligge. Inspirasjonen var tradisjonell norsk byggeskikk og forbildene hentet fra Setesdal og Telemark, og ikke minst fra Werenskiolds og Kittelsens tegninger til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Det store naturområdet på Siljustøl ble nå Harald Sæveruds viktigste inspirasjonskilde som komponist og i løpet av 1930- og 40-tallet etablerte han seg som en av Norges ledende komponister. Endelig kunne han realisere drømmen om å leve i nærkontakt med naturen og på sine daglige vandringer langs Siljustøls stier fikk Sæverud inspirasjon til flere av sine komposisjoner.

Graven med den flotte gravstenen kan ses fra vinduene i huset
17 april i år var det akkurat 20 år siden Siljustøl ble åpnet som museum av H.M. Kong Harald. Harald Sæverud sa i sitt testamente at Siljustøl skulle omdannes til en stiftelse etter hans død: «Marie Hvoslef og Harald Sæveruds Stiftelse til fremme av norsk musikk og billedkunst.»
Bergen kommune ivaretar i dag eiendommens drift, mens museum- og konsertvirksomheten driftes av KODE Kunstmuseene i Bergen.

Da mamma og jeg ankom eiendommen Siljustøl var det første vi tenkte at dette kan umulig være mye besøkt. Der fantes ikke parkeringsplass og huset blir kvelt av alt for mye skog. Museet er åpent om søndagen, men kun for omvisninger hver hele time, det var ikke anledning til å tusle rundt i huset på egen hånd. Det er kun halve huset som er åpent for publikum, siden familien fremdeles disponerer den andre halvdelen.

Guiden som fulgte oss rundt var kunnskapsrik og flink til å fortelle. Hun fortalte litt om Harald Sæverud, hvordan han var opptatt av naturen og søkte inspirasjon til musikken sin fra den. Huset bar preg av hans detaljstyring når det gjelder alt fra design på møbler og annet inventar og det at bygningen er bygget av gråstein og norsk tre.
Opprinnelig ville Harald bygge et tun med mange små hus i en sirkel, men hans kone Marie Hvoslef satte foten ned. Hun ville ikke gå ute i regnet for å komme seg fra rom til rom, så de inngikk et kompromiss og bygget et stort hus men med 63 små rom inni.

Det var fascinerende og se hvor små rommene var. Hans soverom hadde en seng som knapt kunne være 170 cm. Han foretrakk å sitte og sove, for på en lett måte komme seg opp hvis han våknet med en inspirasjon. Arbeidsrom, oppholdsrom og spiserom var tilsvarende lite, og med tanke på at de hadde tre gutter som trengte plass, var det ikke mye boltreplass her heller.

Hans knøtt lille soverom, nesten som en alkove
Sæveruds arbeidsrom i 2. etg. hvor epletreet vokser tett ved vinduet så han kan plukke epler mens han jobber

Biblioteket med en av mange ugler, som var Harald Sæveruds favorittfugl
De tre sønnene malt på samme bilde over flere år, slik at alle barna har samme alder på bildet
Etter runden i huset tok guiden oss med ned til dagligstuen hvor familien oppholdt seg. Her er det en stor peis med gode lenestoler, og et flygel, som en annen av guidene spilte på til oss. Hun fortalte litt om de to sangene hun skulle spille, noe som gjorde det lett å få bilder i hodet når jeg satt og hørte på.

Her satt han og strimlet avisene fint for å få dem til å brenne best mulig

Epletre i full blomst ga et nydelig syn når vi så ut av vinduet

To små smakebiter av Harald Sæveruds musikk fikk vi av denne flinke damen

Det var veldig kjekt å endelig ha tatt turen ut hit. Jeg håper Bergen Kommune vil skjerpe seg når det gjelder infrastruktur og vedlikehold av skogen på eiendommen, for dette bygget og denne kunstneren bør få den oppmerksomhet de fortjener.
På vei tilbake til Åsane og Morvikbotn var mamma og jeg så heldige å få øye på to store flotte hjort som beitet langs veien, jeg stoppet etter jeg hadde sluppet mamma av, og fikk tatt noen fine bilder av de majestetiske dyrene.


Sjekk ut kilden min, for mer om Harald Sæverud og Siljustøl!