lørdag 24. juni 2017

Så mye lengsel på så liten flate av Karl Ove Knausgård

Det går i Munch hos meg for tiden. Tidligere i vår besøkte jeg Oslo og Munchmuseet, men akkurat da mamma og jeg var der, fikk vi  bare tilgang til en liten trøste-utstilling, siden det var en knapp uke til Knausgårds store utstilling skulle åpne.
Jeg besøkte Munch-samlingen i Bergen i stedet, og har nettopp lest Lise Strømmes roman hvor Edvard Munch har en rolle. Er du hekta på Munch i litt leken tilnærming, kan jeg også anbefale Steffen Kverneland sin roman Vampyr, og Torstein Velsands bok Ibsen og Munch. 


Forlagets presentasjon:
Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 233
Kilde: Leseeks

Etter å ha lest en lettlest ungdomsbok og en slukekrim på Hurtigruten, var tiden kommet til sakprosa. Det er ikke fritt for at jeg tok litt sats, siden jeg forventet mye sak og lite prosa, men sannelig ble jeg overrasket over hvor "tilgjengelig" denne boken var!

Boken er delt i tre, men her er ingen kapitler eller overskrifter, som gjør det lett for strukturerte lesere å på forhånd vite hvordan dette best kan gripes an. Knausgård sier dette om utstillingen: «Jeg ville vise ukjente bilder, ut fra forestillingen om at man da kunne se Munch som for første gang, som det han var, en maler som aldri falt til ro, og som aldri stivnet.» Kanskje det er denne tanken han har hatt med boken også, at leseren bare skal stupe inni det, som for å se Munch for første gang?

I teksten sin nevner han selvfølgelig mange bilder, noen av dem er vist ved slutten av hver del, men der uten tittel. Et register over de 14 bildene som er gjengitt i boken fant jeg helt bakerst, noe som hjalp meg til å finne hode og hale på bildeskildringene hans.

I innledningen forteller Knausgård om sitt forhold til maleriet Kålåker. Jeg hadde allerede sett på bildet uten å greie å formulere tanker om annet enn de konkrete sidene ved bildet, så jeg er himmelfallen når jeg hører hva bildet får Knausgård til å føle. Skal si jeg har mye å lære!


Dette er ikke en biografi om Edvard Munch, men vi lærer mye om kunstneren gjennom kunsten hans. I mangel av merkelapper har jeg gjort noe jeg aldri gjør, jeg har brukt kulepenn i boken. Det ble mange streker og kryss i margen, noe som tilsier at jeg lot meg begeistre. Jeg skal ikke prøve å gjengi boken, men gjør meg her et lite utvalg av det jeg festet meg ved. Det var spennende å høre om hvordan Knausgård har valgt mellom de 1000 maleriene og 20000 trykkene som fantes i Munchmuseets arkiver. Hvordan utstillingen er satt sammen, for at det hele skal fremstå som harmonisk og for å hedre Munchs serielle preferanser.

  • Munchs bilder er distinkte og kraftfulle i sin utstråling. Det selvbiografiske er hele tiden nærværende.
  • Han malte hele livet, helt til han døde på Ekely 80 år gammel
  • Den livslange virksomheten hans kan deles inn i fire faser
  • Han jobbet med sinnstilstander, følelseskonflikter og minner
  • Munch vs Hamsun - Skrik vs Sult
  • På grunn av informasjonstomheten er bildene gåtefulle og ofte vagt truende, mange forbundet med meningsløshet og fortidstap eller død.
  • Han var finstemt overfor omgivelsene, inntrykksvar og han oppfattet stemningene rundt seg.
  • Det finnes ingen regler i kunsten, bare konvensjoner
  • Hvorfor en flom av inntrykk påvirker noen mer enn andre
  • Munch ladet alle bilder med sitt eget - sine egne minner, sine egne stemninger og sine egne, personlige erfaringer - og gjorde det i sin egen stil med en egen motivkrets, slik at vi, dersom vi er åpne mot bildene hans, kan se det han så, og føle det han følte.

Da jeg leste gjennom boken for andre gang satt jeg ved pc`en og slo opp alle bildene etterhvert som de ble nevnt i boken. Dette var en spennende øvelse som jeg anbefaler, for den som vil lære og lese mer inn i hvert enkelt bilde.

Knausgård skriver drivende bra, med et flott språk uten for mye akademia. Det er lett å la seg rive med, også for de av oss som er noviser innen kunsten å forstå kunst.

Så mye lengsel på så liten flate ble lest den dagen på Hurtigruten da ferden gikk i trange fjorder omgitt av høye spisse fjell. Mitt hjerte var allerede sprekkeferdig av alt det fantastiske jeg hadde sett, så da jeg avsluttet dagen med Munchs bilder og Knausgårds tekst, gjorde det sterkt inntrykk.


Boken er blitt til i forbindelse med Karl Ove Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch, 6. mai–8. oktober 2017, der han blant annet har valgt ut flere malerier, grafiske trykk og skulpturer som aldri før har vært utstilt.



Vil du vite mer om hva Knausgård skriver om i boken kan du ta en titt på bloggen til Rose-Marie hvor hun har skrevet et mer detaljert om innholdet!

Munch-museet i Oslo

Vi har også masse flott Munch-kunst i Kunstmuseene i Bergen

onsdag 21. juni 2017

Tåkens hersker en roman av Carlos Ruiz Zafòn

Du kjenner kanskje Carlos Ruiz Zafòn fra Vindens skygge og de to bøkene som fulgte denne. Jeg elsket de bøkene og ble kjempeglad når jeg plutselig satt med forfatterens debutroman i hendene. Tidlig på 90-tallet sendte han dette manuset inn til en konkurranse for ungdom. Han vant konkurransen, og med det begynte ballen å rulle. Tåkens hersker er den første av tre frittstående bøker, som alle kommer ut høsten 2017.

Fra bakpå boken:
Spania 1943, krigen herjer. Unggutten Max flytter med familien til et gammelt hus som viser seg å ha sin helt egen historie. I enden av stranda, i fyrtårnet, bor jevngamle Roland som tør svømme ned til skipsvraket som ligger like utenfor. 
Det var bare èn som overlevde da skipet sank, eller er også han død...?

Med det lover forlaget oss en intelligent, velskrevet og poetisk grøsser ☺

Forlag: Juritzen
Utgitt: 1993/på norsk 31.08.2017
Sider: 231
Kilde: Leseeksemplar

Det var virkelig en grøsser dette her, et fantasifullt eventyr må jeg få kalle det, men absolutt en historie som holdt meg fengslet. Jeg kjenner igjen Zafons måte å skrive på fra voksenbøkene som kom senere, og vil påstå at han gjorde en utrolig bra debut med denne boken, for den har et godt språk og et glimrende uttenkt plott.

Det er en historie med mye som skjuler seg i skyggene, mye tåkedis og uforklarlige hendelser. En katt med menneskelige trekk, statuer som skifter stilling, en klokke som går baklengs og en mengde andre små hint om at det er noe mystisk på gang.

Karakterene er tydelig utmeislet, men stedet vi er på kunne vært hvor som helst. På grunn av de engelsk-klingende navnene, så jeg for meg den forrevne sørkysten av England, da jeg leste, selv om jeg visste at dette skulle være i Spania. Det finnes ikke spor av 2. verdenskrig i denne historien, men grusomhetene finner vi i handlingen allikevel.

I tillegg til familien Carver som flytter til dette lille stedet, møter vi bestefar Victor Kray og hans barnebarn Roland. Det er hos disse to hemmeligheten ligger skjult, og når Max og familien hans flytter inn i Fleischmanns gamle hus ved stranden, vekker de til live gamle spøkelser.

Dette er en lettlest slukebok som jeg gjerne vil anbefale ungdom helt ned i 10 års alder, så lenge de er åpen for hva grøssersjangeren innebærer. 


Min bok var med på tur med Hurtigruten 

tirsdag 20. juni 2017

Hurtigrutetur fra Kirkenes til Trondheim - del II av II

Forrige reisebrev sluttet da jeg vurderte om jeg skulle være med til Ishavskatedralen i Tromsø. Heldigvis bestemte jeg meg for å delta på konserten, for dette var kjempefint. Til tross for at det var fire busser med hurtigrutepassasjerer som skulle fraktes ut av båten, inn på bussen og inn i kirken, så gikk det hele utrolig stille for seg.

Musikken vi fikk høre var nydelig. Det var to menn og en kvinne som sto for musikken, som startet med orgel og sang, og fortsatte med cello, piano og sang. Stemmen til solisten var utrolig kraftfull, så tårene trillet flere ganger ☺ Det var godt å finne sengen da vi var tilbake kl. 01:30!

Mastodontisk fjell i innseilingen til Tromsø

Ishavskatedralen i Tromsø ved midnatt
Finnsnes på Senja ble passert midt i min tornerosesøvn, men jeg våknet i tide til litt frokost, like før vi ankom Harstad. Her var det bare et 30 minutters stopp, men jeg fikk meg en runde på land, uten at denne byen gjorde så veldig sterkt inntrykk på meg.
Noe som gjorde inntrykk var ferden gjennom Vågsfjorden og de flotte fjellformasjonene vi så da. Vi passerte også Trondenes kirke, som ligger på et historisk sted med spor tilbake til vikingtiden.

Båten som er oppkalt etter stifteren av Hurtigruten forlot Harstad da vi ankom

Trondenes kirke

Flott fjellrekke lenger ute i Vågsfjorden
Da vi to timer senere nærmet oss neste stopp Risøyhamn, var det med begeistring jeg så på de grunne farvannene her. Øyene lå som pannekaker i sjøen, og vi kunne se bunnen av fjorden fra båten.

Leden var heldigvis godt merket i disse grunne farvannene

Risøyhamn var vi bare innom, før vi satte kursen mot Sortland, med ankomst 1,5 time senere. Dette anløpet var midt i lunchen, så mitt store hodebry ble "skal jeg spise før eller etter Sortland?" Vi har bare 30 minutter i land, og kjenner jeg denne båten rett, så snyter de oss for ytterligere 10 minutter.

Innseilingen til Sortland - det er tydelig at vi nå har kommet til Lofoten

Ferden fra Risøyhamn til Sortland går i trangt farvann, men trangere skulle det blir fra Stokkmarknes til Svolvær. Nå er vi midt i herlige Lofoten, og gjensynsgleden min var "klumpihalsen-stor". Det er så vakkert her, og jeg gikk med store øyne og pustet dypt i magen hele denne dagen.
Stokkmarknes 1 time (dvs. 45 minutter, siden vi alltid er forsinket) Det var i siste liten jeg bestemte meg for å gå i land. Ikke mye å se her, siden jeg valgte å ikke besøke Hurtigrutemuseet som ligger her. Som tidligere nevnt var det Richard With som i 1893 fikk konsesjon på helårsrute langs kysten, og han var selv kaptein på den første turen.

Stokkmarknes - båten du ser på bildet er Hurtigrutemuseet, en gammel utgave av Finnmarken
Turen fra Stokmarknes til Svolvær er liksom plommen i egget. Vi kjørte gjennom det trange Raftsundet, og tok en avstikker inn Trollfjorden. Dette var en mektig opplevelse, og jeg gjorde ikke annet enn å puste dypt og tørke tårer. Her fikk vi se ørn, og vi holdt pusten alle sammen når båten med liten margin, snudde på femøringen og kjørte ut igjen.

Trollfjorden sett fra innerst i bukten
Etter denne heftige opplevelsen måtte jeg ha en liten tur innom lugaren, men siden den ene perlen etter den andre forsvant forbi vinduet mitt, fant jeg ikke roen, så den siste halvtimen mot Svolvær satt jeg pal på dekk. En runde i Svolvær var nok, Svolværgeita var innhyllet i tåke, og på det lille stedet var det vått og grått.
Siden Munch/Knausgård ropte på meg fra lugaren, gikk jeg heller tidlig tilbake til båten, og sikret meg en god-stol i toppetasjen. Her ble jeg sittende og nyte bølgene, til det var på tide å legge seg.


Naturen tett på inn Trollfjorden i dag

Ja, hvorfor ikke bygge naust på motsatt bredd?

Endelig i Lofoten, her er det strender over alt 
Er det en Phalacrocorax Carbo? Eller Storskarv om du vil...

Ved innkjøringen til Trollfjorden hilste denne karen på oss
Etter vi så vidt hadde streifet innom Stamsund, snudde vi nesen rett øst, mot neste stopp Bodø. Her var vi midt på natten, så Bodø får seile sin egen sjø, men jeg hadde ambisjoner om å få med meg Ørnes kl. 7:00. Siste del av kvelden ble tilbrakt foran pc`en skravlende med Hege mens jeg fixet bilder og sporadisk fulgte med på lydboken. Etter å ha kneblet kleshengerne og ryddet vekk løse deler, var det bare til å legge seg i gynge-sengen 🙂

Jeg våknet opp i vakre Ørnes, og pustet lettet ut over at toppene på fjellene var synlige. Klokken syv om morgenen hadde jeg utedekket helt for meg selv, og nøt at temperaturen hadde krøpet oppover et par hakk. Nattens bølger hadde gitt seg, så ferden mot neste stopp Nesna foregikk uten en krusning.

I fjor sommer opplevde vi Ørnes i strålende sol, ikke sol i dag men like fint
Etter frokost rigget jeg meg til ved pc`en oppe i salongen, og frotset i alenetid da jeg dypdykket inn i Knausgårds bok om Munchutstillingen, samtidig som jeg slo opp alle bildene som er omtalt på pc`en. (Fordelen med å reise alene er at en kan leve ut alle særegenhetene sine, uten å skjemmes. En kan sitte oppe til langt på morgenkvisten, eller stå opp kl. 06, lese eller blogge uten at noen stiller spørsmål.) Vel, fordypet som jeg var i Knausgård og Munch gikk jeg nesten glipp av Polarsirkelen. Heldigvis tuter båten, så jeg fikk slengt meg etter kamera, i det vi passerte.

Du må følge godt med skal du få med deg denne, heldigvis tuter båten 
De andre stoppene i dag var Nesna, Sandnessjøen, Brønnøysund og Rørvik rett før leggetid. Bortsett fra at jeg ville fotografere De syv søstre, hadde jeg ingen andre forventninger til dagen, enn å sitte stille, vente på neste måltid og få hvilepulsen ned i et minimum. Søstrene var ikke i det fotogene hjørnet i dag, så jeg legger ved et bilde av hvordan de flottet seg, sist jeg var her.

De syv tåkesøstrene

Fjellformasjonen De syv søstre - bildet tatt fra Dønnamannen på vår tur i 2013
Og jeg som trodde jeg hadde blogget ferdig om denne turen, så feil kan man ta. I Brønnøysund visste jeg hvor jeg muligens kunne treffe på en blogg-venninne jeg ikke har truffet i virkeligheten. Hun er verdens skjønneste dame, så jeg hadde klar en klem med hennes navn på, og yippi!!! hun var på jobb. Etter en liten prat tuslet jeg smilende og fornøyd tilbake til båten. Anette hadde tipset meg om hvor jeg kunne se landstedet hennes, som jeg håper jeg traff med kameraet mitt.

Om jeg ikke traff på Anette sitt landsted, så er dette i alle fall en fin perle i Brønnøysund
Besetningen på MS Nordkapp gir passasjerene det de vil ha, så de la inn en liten omvei, så vi skulle få se hullet i Trollhatten. Hatten ser man helt fra Brønnøysund, men for å se hullet som går gjennom trollets hatt, må en kjøre litt rundt. Det ble en kald fornøyelse for oss som hadde stilt oss utenfor klar med kameraene, men til slutt fikk vi vår belønning. Flott hva? jeg har lyst å gå både på toppen av hatten, og gjennom hullet,  og gjerne også de 7 kilometerne rundt, så her må vi dra Frode!

Torghatten - noen mener det er hullet vi ser ikke hatten, men fjellet synes fra langt borte
Etter den siste natten på båten, våkner jeg i morgen opp i Trondheim og må ut av kahytten før kl. 08:00. Båten går ikke videre før kl. 10:00 så jeg kan spise frokost i ro og mak før jeg triller ut av båten. Kjøkkenet de har på MS Nordkapp er noe helt for seg selv, her har vært så mye godt å smake på, og bukskinnet mitt har virkelig strekt seg. Jeg antar at båten er temmelig full, men alt har gått rolig for seg, uten kødannelser av noe slag, så er du fristet er det bare til å hive seg rundt ☺

Siden jeg nettopp har lest Knut Hamsuns Markens grøde, skal jeg bruke tiden min i Trondheim til å besøke Sellanraa Bok&Bar, som er oppkalt etter Hamsuns hovedperson. Dagen er hvitt som et ubrukt lerret, så jeg skal gjøre en siste innsats for å se om jeg muligens, endelig skal greie å kjede meg litt ☺


Tusen millioner takk til den fantastiske familien min,
som tente på Susanne sin idè,
om å gi meg oppfyllelsen av en drøm, 
i femtiårsgave.
Dette har virkelig vært 
a dream come true 
💜💙💚💛💗

mandag 19. juni 2017

Den synske av Belinda Bauer

Belinda Bauer har skrevet mange spennende bøker, jeg har lest og likt alle sammen. Liker du den mørke, fengslende måten Bauer skriver på kan du glede det til Den synske, som er helt på høyde med det hun har skrevet før.

Fra bakpå boken:
Fem små fotavtrykk i sementen er det eneste beviset på at Daniel Buck har eksistert

Annas fire år gamle sønn er forsvunnet. I ren desperasjon oppsøker hun en synsk mann. Men er han den han utgir seg for å være? Har han virkelig synske evner, eller er han en svindler? Politietterforsker Marvel er fullstendig overbevist om det siste. Men gjennom Anna dras han inn i en verden hvor sannheten virker usannsynlig, og der det uvirkelige kan være sant. Er det galskapen som endelig har tatt henne, eller er den nøkkelen til mysteriet?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 300
Kilde: Leseeksemplar


Det er et fantastisk persongalleri Bauer har til oss denne gangen. Hun greier med få ord å danne klare bilder inni mitt hode av hver enkelt. Karakterenes veier skal etterhvert krysses på flere måter, men først blir vi kjent med hva hver enkelt har å stri med.

Måten hun skildrer sorgen Anna Buck føler etter Daniel forsvant er hjerteskjærende. Som leser heiet jeg på henne, jeg ville at hun skulle få sitte i fred midt ute i gaten og vaske sønnens fotspor i cementen, jeg hadde lyst å skrike høyt på hennes vegne.

Men, det er ikke bare hun som har noe å stri med. DC Marvel blir tildelt et tulle-oppdrag av sin sjef, hvis kones hund Mitzi hadde forsvunnet. Ivrig etter en mulighet for opprykk tar John Marvel oppdraget, og i forbindelse med denne etterforskningen dukket det opp nye aspekter i en gammel forsvinning.

Presten Latham og kirken han prøver å bygge opp er bakgrunnen for den psykiske kontakten flere av karakterene har med universets hemmeligheter. Noen mystiske krefter er i sving, men Marvel er en rasjonell mann, og har lite til overs for innfall eller synske evner.

I tillegg har vi historien som spinnes rundt bilverkstedet hvor James Buck arbeider. Her holdes den ulovlige innvandreren Ang Nu skjult, en hmong hvis rolle tilførte historien både en god dose svart humor, og for min del, nye kunnskaper om hmong-kulturens ekteskapsritualer.

Belinda Bauer har en stødig penn, spenningen ligger og dirrer i underbevisstheten, språket hun bruker flyter lett og bildene som tegnes for mine øyne syder av skitten gråhet og den loslitte fremtoningen bare engelsk nedre middelklasse kan ha. Anbefales! (PS! boken kommer i pocket 24 juli!)

Bjørnebok og denkriminellebokverden har også blogget om boken!


Sol kl. 0100 - boken var med på Hurtigrutetur og holdt meg våken om natten ☺☺

søndag 18. juni 2017

Hurtigrutetur fra Kirkenes til Trondheim - del I av II

Fuglefjell ved innseilingen til Vardø
Heldige meg fikk tur med Hurtigruten til 50 årsdagen, en tur jeg har ønsket meg helt siden jeg gikk av Hurtigruten i Tromsø på tur fra Bergen, en mørk vinterdag i 2014. Når jeg nå skulle få oppleve de siste anløpene på ruten, var turen snudd på hodet, både når det gjelder fartsretning og årstid, men været er det samme fine som sist.

Det var effektivt og greit å fly Bergen - Oslo - Kirkenes, hoppe på shuttlebussen og gå ombord en time før avgang. Lugaren var fin, og lunchen som ble servert lovet stramme linninger i buksene før det er godt 4 dager. Internett har de fått på båten også både i lugaren og oppe i salongene, (det hadde de ikke sist).

Noe av det flotte interiøret på Nordkapp

Gullfjellet opp - jeg fulgte med på Bjarnes flotte formidling av herligheten
Det var crewet på båten ga glimrende opplysning underveis

Steilneset - minnesmerke over heksejakten i Finnmark
Vardø, første stopp 45 minutter: Det er utrolig hva vi fikk med oss på den korte tiden. Vi gikk til Steilneset et minnesmerke over de 91 menneskene som ble brent som hekser her i Vardø på 1600-tallet. Monumentet ble åpnet av HM Dronning Sonja på Sankthansaften i 2011.
Heksejakten i Finnmark har fått et kraftfullt minnested her i Vadsø, hver eneste person har sin egen plansje, sitt eget lys og sitt eget lite vindu mot verden. Jeg må innrømme at klumpen i halsen var stor da jeg gikk tilbake til båten etter å ha gått gjennom dette flotte kunstverket.

Det var flott å gå gjennom minnesmerket over heksebrenningen i Finnmark 

Det var her tårene kom - en åpen kube uten dør....

... med et sterkt budskap
Båtsfjord, andre stopp 30 minutter: Siden jeg hadde middagservering kl. 20, fikk jeg nyte utsikten mot Båtsfjord fra restauranten. Dette er et lite sted, så jeg følte jeg fikk full kontroll over "grenda" fra båten. Jeg var mest opp tatt av at jeg ikke hadde sagt ifra at jeg styrer unna kjøtt, men servitøren tok utfordringen på strak arm, og fiskebollene og potetstappen (!) smakte fortreffelig. Bare så synd at det var frimerkestore porsjoner, for en time senere var jeg sulten igjen.

Dette er altså Båtsfjord, en liten prikk på kartet men et kjent navn
Berlevåg, stopp 15 minutter: Mannskapet gestikulerte til de på kaien og fikk vite at de ikke hadde gods eller passasjerer som skulle ombord. De jublet og kvitterte med å teste ut brannslangene, til vår store begeistring. Rett etterpå hadde vi vinkekonkurranse mot MS Finnmarken som var på vei nordover og passerte oss ved Berlevåg. Da ble det full musikk og halloi ute på dekk 5, til tross for bare et par plussgrader, og sur vind.

Berlevåg
Gøy at det var Finnmarken vi møtte, akkurat den båten jeg dro med sist

Mine planer om å sitte oppe om natten og se solen ikke gå ned i havet, var på nippet til å bli skrinlagt siden det var så overskyet. Men, når det nærmet seg midnatt så det ut som skyene i horisonten skulle trekke seg litt tilbake, og jeg fikk meg en solfylt opplevelse en time etter midnatt. Heldigvis hadde jeg innspurten i Belinda Bauers bok Den synske å underholde meg med, så jeg greide å holde meg våken.

Mehamn skulle vi bare svinge innom rundt kl. 01. De fleste hadde gått til ro, så sent på natten, men noen nattevandrere holdt meg med selskap da vi så nise leke seg i bølgene til båten, og et ungt par med tvillingvogn som skulle ombord. Mehamn er den nordligste hurtigrutehavnen, siden de andre havnene vi har vært i ligger lenger øst.

Vakker sol og noen våkne mennesker i Mehamn kl. 0100 i natt

Det er fascinerende hvor lyst det kan være midt på natten, en vet det men forstår det liksom ikke

Kjøllefjord 15 minutter kl. 03:00 og Honningsvåg 15 minutter kl. 5:30 fikk fred for min kameralinse, for da lå jeg og vugget i min dypeste søvn, før jeg våknet av pling-plong i høytaleren i det vi ankom Havøysund for et nytt 15 minutters stopp kl.  8:00.

Dette er slow living, så når vi møter en annen Hurtigrutebåt er det stor glede blant passasjerene
Søndagen ble startet med en deilig frokost i baugen av båten, mens jeg nøt avgangen fra Havøysund. Klok av skade fra i går da jeg gikk sulten hele tiden, langet jeg innpå. Etter frokost var solen kommet frem, og kaffen kunne nytes i le ute på dekk.

Ikke så verst utsikt til frokost dette her
Før vi ankom Hammerfest inviterte mannskapet til "energikaffe" på dekk, en kaffe som var krydret med chili og kardemomme og smakte aldeles fortreffelig. Navnet på kaffen henviser til Melkøya, stedet hvor de mottar og prosesserer naturgass fra Snøhvitfeltet. Vi fikk høre om flyforbudet over øya, om hva "feil" vindretning gjør med hagemøblene i Hammerfest og at flammen kan bli opp mot 100 meter høy.

Jeg nyter "energikaffe" utenfor Melkøya

Du ser Melkøya og noen flotte fjelltopper helt bakerst i bildet

Hammerfest kirke og Håja verdens største stein, ført helt hit med isen i kvartærtiden 
Når vi så ankom Hammerfest søndag kl. 10:45 fikk vi gå i land, og her hadde vi to hele timer til rådighet. Til tross for at jeg hadde lovet knærne mine 5 dager med hvile, gikk jeg en tur opp på fjellet bak havnen, og fikk betalt i form av en flott utsikt over Melkøya og verdens største løse blokk av stein Håja.

Da vi seilte fra Hammerfest var det tid for lunch, og deretter måtte nesen smøres før jeg kunne rigge meg til ute i en solstol. Dessverre varte ikke sol-lykken lenge, og jeg ble nødt til å trekke inn i skybaren. Nattens rangling kjentes, så selv om jeg aldri sover på dagtid, fant jeg sengen, og lo godt da jeg våknet i Øksfjord og måtte spole lydboken tilbake en hel time.

På dagens plan gjenstår Skjervøy 30 minutter før middag og Tromsø 1 time og 45 minutter ved midnatt. De arrangerer en midnattskonsert i Ishavskatedralen som jeg er fristet til å melde meg på, men jeg har virkelig funnet roen nå, så vi får se.



Hvis du vil lese om min forrige tur med Hurtigruten, ta gjerne en titt her og her ☺

lørdag 17. juni 2017

De som faller - en spenningsroman av Noah Hawley

De som faller er en intens spenningsroman av den prisbelønte forfatteren Noah Hawley, som også er skaperen av tv-serien «Fargo». Intensitet er noe forfatteren er god på, han holdt i alle fall meg i en skrustikke to the bitter end.

Forlagets presentasjon:
En tåkete sensommerkveld drar to mektige familier med privatfly fra Martha's Vineyard på vei til New York. I siste øyeblikk får den lokale kunstneren Scott Burroughs sitte på med dem i flyet. Seksten minutter senere skjer det katastrofale; flyet styrter i havet.

De to eneste overlevende er kunstneren Scott og en fire år gammel gutt, som nå er eneste arving til en enorm formue og et stort mediekonsern. Var flystyrten et uhell eller var det sabotasje?


I jakten på sannheten blir vi kjent med alle som var på flyet. Midt opp i det hele utvikler kunstneren og den unge gutten en fin og vár relasjon. Vi treffer på spørsmål om mot og menneskets natur og de usynlige båndene som kan knytte oss mennesker nærme hverandre. Samtidig spinner historien ut av kontroll i mediene, fylt av spekulasjoner.

Jeg vil begynne mine tanker om boken med å berømme Espen Klouman Høiner sin innlesing, en mer behagelig stemme skal du lese lenge etter. Han takler de amerikanske ordene som vanskelig lar seg fornorske på en glimrende måte, og ikke en eneste gang reagerte jeg på noe. Boken har blitt lyttet til på turer i fjellheimen rundt Bergen, og avsluttet under innflygingen til Kirkenes, noe som nok har brent den inn i hukommelsen min for alltid.

Spenningen ligger hovedsaklig i spørsmålet, hva skjedde? og hvordan kunne det skje? og selvfølgelig det evigvarende spørsmålet hvem gjorde det? Mens vi blir kjent med alle karakterene, får vi også vite hva hver enkelt opplevde i dagene før styrten, og i noen tilfeller blir vi bedre kjent med menneskene bak den profesjonelle fasaden.

Jeg ble fascinert av å høre om supersvømmeren på 60-tallet som motiverte hovedpersonen Scott Burroughs til å lære seg å svømme da han var barn. Det hørtes nesten ut som Jane Fondas farsott med trim og kosthold, som jeg husker fra barndommen. Vi blir kjent med de to familiene som omkom i styrten, samt besetningen og den israelske livvakten til familien Bateman.

Det blir mange historier, men lytter en nøye, eller leser konsentrert vil du holde greie på handlingen uten problemer. Det er litt hopping frem og tilbake, og noen hendelser ses på med forskjellige karakterers øyne, slik at leseren får repetert det. Egentlig er jeg ikke glad i dette når jeg leser krim, men her fungerer det.

Media- og finansverdenen får så hatten passer i denne boken, men etterhvert blir tematikken vridd mot mer medmenneskelige aspekter, som sjalusi og spørsmålet hva er livet? blir stilt.

Hawley er en dreven forfatter og han kan action. Han bygger troverdige karakterer, som snille tante Ellinor og Dough, som jeg ikke kunne fordra. Scott er en hjerteknuser mens TV-hottshotten Bill Cunningham er en karakter uten sidestykke. Jeg er sikker på at journalister av denne typen finnes, så oppførselen hans føles troverdig, til tross for at jeg flere ganger ristet på hodet av det han får seg til å gjøre.

Vel, vel... er du på jakt etter en spennende kvalitetskrim til sommerferien, og du liker at handlingen er satt i Amerikas jetsetliv, med alt det det fører med seg, så er dette absolutt en bok å vurdere!

Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal)
Utgitt: 2017
Lyttetid: 13,5 time
Kilde: Lytteeksemplar

Flere omtaler av boken: BokelskerinnenBjørnebok, Heartart og Minbokogmaleblogg